Close up – at a
distance
Digital konsert med
musikere fra
Bergen
Filharmoniske Orkester
Ny digital konsertserie med Bergen Filharmoniske Orkester
Det har gått en
måned nå, en måned siden de nasjonale smittevernstiltakene gjorde det umulig å
drive med levende musikk. Det ble ingen opera i Grieghallen i mars. Torsdagskonsertene
med Bergen Filharmoniske Orkester ble avlyst for resten av sesongen. Musikerne –
og publikum – gikk hjem, hver til sitt.
I tiden som har
gått, har BFO forsøkt å holde kontakt med sitt fraværende publikum via det digitale
arkivet på «Bergenphilive» der det er mulig å se og høre opptak av tidligere konserter.
Nå tar orkestret et
forsiktig digitalt skritt på veien frem mot gjenåpningen av musikklivet.
Torsdag kveld var det premiere på en serie konserter med kammermusikk strømmet fra
Grieghallen via «Bergenphilive».
Serien heter «Tett
på – på avstand»: Det er ganske få musikere på scenen, alle holder god avstand til
hverandre og bare kameraene får lov å zoome tett på. Musikken strømmes fra «Bergenphilive»,
men det er faktisk ikke snakk om «live» musikk, konserten er spilt inn på
forhånd.
De besværlige,
praktiske omstendighetene påvirker kanskje ikke musikerne særlig mye, men de legger
en viss demper på selve opplevelsen av musikken. Man merket det spesielt i
åpningsnummeret: Konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilze Klava står
alene på gulvet i Grieghallens enorme scenerom og går i gang Johan Halvorsens Passacaglia
over et tema av Händel. De spiller det teknisk krevende verket uten noter, glemmer
alt omkring seg, skaper en strålende, forrykende virtuos tolkning. Og så er det
plutselig slutt, ingen applaus, en brå oppvåking, en abrupt overgang til neste
punkt på dagsordenen.
Neste punkt var Antonin
Dvořáks «Terzetto» i C-dur, et litt blekt verk – som fikk en fin, lojal
fremføring av fiolinistene Dag Anders Eriksen og Chien-Yu Chu og bratsjisten Yumi
Sagiuchi Shultz.
Lyden – og spesielt
balansen mellom instrumentene – kan av og til være et problem i slike
konsertopptak. Men på torsdag var alt i orden. Jeg strømmet musikken via et
lesebrett til tv-en min og fikk ganske flott lydkvalitet. Til gjengjeld var det
et par hakk i lyd og bilde underveis i Dvořák, men det kan vel skyldes lokale
kapasitetsproblemer i nettet mitt.
Siste nummer på
programmet var Peter Tsjaikovskijs sekstett «Souvenir de Florence» spilt av Melina
Mandozzi og Jutta Morgenstern (fioliner), Ilze Klava og Berend Mulder (bratsjer)
og Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og
Agnese Rugevica (celloer)
– siste nummer og også kveldens musikalsk sett mest interessante verk.
Tsjaikovskij hadde
store problemer med selve sekstett-formen: «I stedet for å skrive for
seks stemmer, virker det som om jeg i virkeligheten komponerer for et stort
orkester og så etterpå arrangerer det for seks strykere», skrev han til en venn – et synspunkt som for så vidt ble understreket
av BFO-musikernes sterke fremføring av verket.
For her var det
dramatisk musikk med store kontraster, en bred, fyldig strykerklang – som
vekket minner om klangen av det store symfoniorkesteret.
Det var også i
dette nummeret at produsenten av opptaket begynte å spille en mer aktiv rolle.
I de to første numrene – der det var få musikere på scenen – ble klipningen
mellom Grieghallens kameraer primært brukt til enkel dynamisering uttrykket,
til å skape en viss avveksling i fremstillingen; i Tsjaikovskij fulgte
bildesekvensen derimot partituret langt tettere og ble brukt til – pedagogisk –
å understreke de enkelte stemmene, innsatsene, de melodiske kontrastene.
x
