Bergens Tidende, 27.08.2013
Verdi
Anna Netrebko
Deutsche Grammophon
Anna Netrebkos første studioinnspilling på fem år.
Hun er «prima donna assoluta», står det på coveret av Anna
Netrebkos nye plate. Om den store, russiske sopranen faktisk er operaens
absolutte førstedame for tiden, kan vel diskuteres. Men hun har i alle fall
«star quality», de særlige kvalitetene som får alle verdens medier til å gå av
hengslene. Og som selger plater. 4 millioner eksemplarer er det blitt til etter
hvert – til tross for at hun sluttet å lage studioinnspillinger da hun fikk
barn i 2008.
Nå er hun tilbake igjen. Og når Netrebko kommer med sin
første studioinnspilling på fem år – ja, da er det en sensasjon. Og tid for de
helt store overskriftene.
De utenlandske avisene forteller at fansene hennes er veldig
sinte på grunn av coverbildet – der hun er stylet og airbrushet så grundig at
hun mest av alt likner en reklame for hårspray. På kultursidene får vi intime
innblikk i hennes turbulente ekteskap med barytonen Erwin Schrott. Og platen?
Ja, den er gått rett til topps på alle hitlister. I Østerrike der hun er blitt
statsborger, danket hun til og med ut den populære alpinisten og slagersangeren
Hansi Hinterseer fra førsteplassen.
Platen heter «Verdi». Rett og slett. Den er utgitt i
anledning av 200-året for Verdis fødsel, og inneholder et utvalg av hans store
sopranarier. Og det er vel dette som er den egentlige sensasjonen, i alle fall
for operaelskere. For Netrebko har inntil nå ikke vært Verdi-sangerinne. Hun
sang noen av hans lettere roller i starten av karrieren, men har aldri tatt tak
i de store, tunge sakene.
De kommer nå – den gale Lady Macbeth, Elena fra «I vespri
Siciliani», Elisabetta fra «Don Carlo», Leonora fra «Il trovatore» pluss
Giovanna fra den sjeldent spilte «Giovanna D’Arco» – en hel stjernerekke av
komplekse arier solid akkompagnert av Gianendrea Noseda i spissen for Orchestra
Teatro Regio Torino og med kort gjesteopptreden av Netrebkos gamle partner
Rolando Villazón i utdraget fra «Il trovatore».
Det er skjedd mye på de fem årene som har gått siden
Netrebko sist var i platestudiet. I det minste synger hun disse ariene med en
stemme som klinger veldig annerledes enn tidligere. Hun kan fremdeles smelle
til med strålende, diamantskarpe topptoner, og hennes koleratursekvenser er
like svimlende ekvilibristiske og like suverent egale som før. Men stemmen
hennes er liksom blitt større og mørkere. Den har en tyngde i mellomregisteret
og en styrke i dybden som passer godt til Verdis kompliserte kvinneskikkelser.
Vi hører det når hun karakteriserer Elena og Elisabetta med subtil fargelegging
og ørsmå skift i det musikalske uttrykket. Vi hører det i utdragene fra Il
trovatore. Og ikke minst hører vi det i ariene fra «Macbeth».
«Jeg ønsker at Lady Macbeth skal være stygg og ond», sa
Verdi i sin tid. «Ladyens stemme skal ha noe djevelsk over seg». Netrebkos lady
er vel ikke helt der ennå. Men stemmen hennes har en skremmende, umenneskelig
kulde når hun sender ofrene sine inn i evigheten. Og i søvngjengerscenen
fremstiller Netrebko ladyen med neddempet klang og et hult uttrykk som ulmer av
vanvidd.
Wagner, årets andre jubilant, har Netrebko ennå ikke vært
borte i. Men det kommer. Hun har nettopp bekjentgjort at hun skal synge Elsa i
«Lohengrin» med Christian Thielemann som dirigent om tre år. Så får vi se hvor
langt stemmen hennes er kommet til den tid.