Verk av Grieg, Walton og Prokofjev
Boris Berezovskij, klaver
Dirigent: Andrew Litton
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Andrew Litton presenterer BFOs turnéprogram med Boris Berezovskij som blendende solist i Griegs a-mollkonsert
Bergen Filharmoniske Orkester skal på turné. At musikerne er
reiseklare, demonstrerte de ved konsertene torsdag og fredag da de og
sjefdirigent Andrew Litton presenterte turnéprogrammet for hjemmepublikummet i
Grieghallen. Hovedinntrykket etter disse to konsertene er at dette er et
orkester som godt kan tåle å reise ut, ja, et orkester som fortjener å bli hørt
av et internasjonalt publikum.
At det er jobbet med saken, merket man allerede på den
flotte orkester-klangen i Griegs første Peer Gynt-suite, som innledet konserten
torsdag. Her ble det ikke spilt på rutinen, dette var musikk som hadde vært på
verksted og fått et grundig ettersyn. Spesielt briljerte strykerne med en fin
tolkning av «Åses død». Med Melina Mandozzi og Espen Lilleslåtten som
konsertmestre, og sterke stemmeførere i de andre gruppene, har BFO for tiden en
strykerseksjon som spiller opp til internasjonal standard.
De andre gruppene i orkestret fikk selvsagt også anledning
til å vise seg frem, spesielt i verkene som ble spilt etter pausen. Torsdag var
det William Waltons første symfoni med store, dramatiske utladninger fra
messing og slagverk; i går var det en serie stykker fra Prokofjevs
ballettmusikk til Romeo og Julie med skeive, krydrede klangblandinger på tvers
av gruppene - to verk som det tydelig er både morsomt og teknisk krevende å
spille, men som det kanskje er knapt så morsomt å lytte til.
Det er for eksempel lange strekk med musikalsk tomgang i
Romeo og Julie, og det er vanskelig å overhøre at Waltons formløse symfoni er
et verk som kompenserer for manglende musikalsk innhold med store gester og
ståk og larm.
Selvsagt må det bli mye Grieg på programmet når et orkester
fra Bergen reiser på turné. Men med den russiske klavergiganten Boris
Berezovskij som solist, blir a-mollkonserten mer enn et pliktløp.
I de siste årene er det blitt vanlig å spille dette verket
glassklart, med omhu for detaljen, gjennomlyst så hver en linje og hvert et
grep kan høres. Berezovskij visker på en måte hele denne moderne versjonen ut
og fører konserten tilbake til den pianistiske tradisjonen som var
utgangspunktet. Han kommer selv ut av den store russiske klavertradisjonen, og
spiller konserten med blendende, formidabel teknikk som et virtuost glansnummer
der alle løpene og trillene og ornamenteringene sitter som de skal. Samtidig
gjør han det tydelig at ikke alle notene i dette verket til enhver tid er like
viktige, at denne musikken faktisk har både forgrunn og bakgrunn. At dette er
et verk med både klare linjer og skyggefulle dybder. Det kan de ha godt av å høre
ute i verden. God reise!
