Verk av Sjostakovitsj og Rakhmaninov:
Truls Mørk, cello
Andrew Litton, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Truls Mørk med brennende tolkning av Sjostakovitsjs første cellokonsert.
Det er ingen betenkningstid i Sjostakovitsjs første
cellokonsert. Verken for solisten eller for publikum. Truls Mørk kaster seg inn
i verket med et kort, kantet cellomotiv, spilt i et rasende tempo. Og da er det
bare å henge med. For da er vi allerede i gang. Med fire nådeløst krevende
satser.
Et velspillende BFO legger en flott kammermusikalsk
bakgrunn. Men det er solisten som driver verket. Mørk ligger helt fremme i
lydbildet, rytmisk pådrivende i de raske satsene, ekstatisk deklamerende i de
langsomme, med en stemme som i lange strekk beveger seg ekvilibristisk rundt i
instrumentets aller øverste register. Av og til går han i dialog med et ensomt
horn i det fjerne, men det meste av tiden er han alene i musikkens sentrum,
eksponert, uten sikkerhetsnett.
Dette er svimlende virtuos musikk. Men fremvisning av
tekniske ferdigheter er aldri målet for Mørk. Han peker hele tiden vekk fra seg
selv, inn mot verket, oppslukt, selvforglemmende. Det er innholdet, musikken,
ikke musikeren, det dreier seg om her.
Konserten er tilegnet Rostropovitsj. Og det er få cellister
i verden som er i stand til å frigjøre seg fra hans versjon. Mørk er en av dem.
Hans tolkning har ikke Rostropovitsjs uregjerlige villskap, men den har noe
annet: en brennende intensitet som får dette sammensatte og merkelige verket
til å henge sammen henover de store musikalske avgrunnene som skiller de
enkelte satsene.
Hva spiller man etter et slikt verk? Kanskje noe lett, noe
enkelt, noe avslappende og underholdende? Man forstår programkomiteens
resonnement, men det spørs om Rakhmaninov 2. symfoni tross alt er det rette
valget i denne sammenhengen. Ganske visst har Rakhmaninov med dette verket løst
en del av de formelle problemene som preget hans første symfoni. Han maler
musikken med bredere pensel, han har fått flere farger på paletten sin. Men det
er fremdeles et problematisk verk. Og selv ikke Andrew Littons tydelige
entusiasme, og selv ikke BFOs solide, lojale fremførelse kunne skjule at det er
gode musikalske grunner til at denne symfonien sjeldent spilles i dag.
