Verk av Vaughan Williams, Beethoven og Tsjaikovskij
Alexander Melnikov, klaver
Iona Brown, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Iona Brown på besøk i Harmonien sammen med ung, virtuos russisk pianist.
At strykerne spilte som en myk, silkeblank drøm denne
kvelden – det er sikkert ikke tilfeldig. For Iona Brown er jo selv fiolinist og
har spilt i verdenseliten i en menneskealder, som ensemblemusiker, som solist.
Torsdag sto hun i Grieghallen og delte sine erfaringer med Bergen Filharmoniske
Orkester.
Det startet med Vaughan Williams' Tallis-fantasi som er den
rene, skjære strykerfesten, et samspill mellom to større strykergrupper og en
strykekvartett. BFO-strykerne var synlig oppglødd av situasjonen. De nærmest
fråtset i alle de raffinerte klangmulighetene denne konstellasjonen byr på, og
klarte alting, klarte å artikulere alle de fine nyansene, fra den helt enkle,
inderlige samtalen mellom fire solostemmer til de helt store, overdådige
klangteppene.
At Iona Brown kan mer enn å fyre opp under en gruppe
strykere, det demonstrerte hun etter pausen med en flott, fargestrålende
tolkning av Tjaikovskijs 5. symfoni hvor man bl.a. kunne glede seg over en
varm, romantisk hornsolo i andresatsen og over gjennomgående nydelig spill i
alle grupper.
Men kveldens store opplevelse var like fullt Beethovens 1.
klaverkonsert. Allerede i de første taktene var det elektrisitet i luften,
stillhet før stormen. Temapresentasjonen var neddempet, tilbakeholdende;
fraseringen skarp, poengtert; uttrykket nesten kammermusikalsk. Og så ... kom
da kveldens solist, russiske Alexander Melnikov feiende inn i verket. En ung
pianist på vei frem, i kanonform, full av kraft og teknisk overskudd. Og med et
skarpt blikk for nettopp den sammenhengen Beethoven sto i da han skrev denne
konserten. I Melnikovs tolkning var det ikke den tradisjonelt innadvendte,
grublende Beethoven vi møtte, men en ung selvbevisst komponist som fryktløst
tar konkurransen opp med Mozart og nesten slår ham på hjemmebane. Det ble en
tolkning hvor hovedvekten konsekvent lå på det lette, det frie svevet i denne
virtuose konserten. Som Melnikov spilte med en krystallklar frasering som i
perioder fikk flygelet til nesten å klinge som et hammerklaver.
En sterk, personlig tolkning. På grensen til det
egensindige. Det kunne ha gått fryktelig galt i tredjesatsen, den med «Vi
lister oss så stilt på tå»-temaet. Her startet Melnikov hinsides alle vante
metronommarkeringer, i et tempo så forrykende forrykt at selv Iona Brown måtte heve
øyenbrynene. Men hun klarte at få BFO til å henge med, og han klarte å
gjennomføre sitt fandenivoldske forehavende. Og fikk demonstrert at det finns
rytmiske potensialer i denne satsen som sjeldent kommer til utfoldelse.
