Musikalsk prosa

Bergens Tidende Morgen, 27.03.1999

Verk av Eino Tamberg og Jean Sibelius
Ole Edvard Antonsen, trompet

Mikko Franck, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Halsbrekkende virtuost trompetspill i Grieghallen

Det er sjelden man hører moderne orkestermusikk som slutter med en klokkeklar, ublandet dur-treklang. Estiske Eino Tambergs trompetkonsert gjør det, nesten demonstrativt, som om det var nettopp dette, det fortroliges gjenkomst, som var hele poenget med musikken. Hva det i en viss forstand også er. For konserten er skrevet i 1972, av en komponist som aldri avviker fra den musikalske partilinjen. Resultatet er musikalsk sosialrealisme: tre enkle, ukompliserte satser, mye rytmisk driv i slagverket, litt kantet melodikk hist og her, men alt i sømmelige former. Prosaisk musikk, pen, forsiktig, en slags Shostakovitsj uten tenner.

Det eneste egentlig interessante i dette verket er solostemmen. Som var i de beste hender torsdag kveld hvor Ole Edvard Antonsen ga oss en svimlende virtuos oppvisning av alt hva han kan få til på instrumentet sitt: halsbrekkende løp og glissader, brå skift i dynamikk. Og en føyelig, bøyelig tone som har alt man kan ønske seg – mørk, fløyelsmyk bunn, funklende, glitrende topp og alle tenkelige fargenyanser inn i mellom.

En stor instrumentalist, en stor kunstner. Men like fullt: blir det ikke for mye sirkus og for lite musikk en slik kveld? Man sitter i salen og blir imponert over Antonsens profesjonelle håndtering av de ekvilibristiske passasjene i Tambergs verk, men kan samtidig ikke unngå å tenke at alle disse kreftene kunne ha vært brukt til noe annet og bedre, at denne fremragende musikeren hadde fortjent – eller burde gi seg selv – større utfordringer. Ikke håndverksmessige utfordringer. Musikalske utfordringer.

Resten av kvelden handlet det om Sibelius, om den symfoniske fantasien «Pohjolas datter» pluss den femte symfoni. Sibelius er en utfordring til ethvert orkester. Verkene hans er vanskelige å sparke i gang, vanskelig å holde i gang, vanskelige å få til å leve. Og vanligvis blir resultatet grå musikalsk prosa. Som denne torsdagen.

Bergen Filharmoniske Orkester ytet en helt glimrende innsats, men ble i noen grad sviktet av dirigenten, unge finske Mikko Franck som nettopp ga en veldig prosaisk tolkning – som om han leste seg gjennom verkene, møysommelig, nærsynt, takt for takt, uten tanke på fremdrift og store linjer.

Vennlig blåsemusikk

Bergens Tidende Morgen, 20.03.1999

Verk av Cambini, Maslanka, Mozart, Kverndokk og Szervánsky

Bergen Blåsekvintett

Grieghallen

Med Bergen Blåsekvintett på oppdagelsesferd i musikkhistorien

Det var et interessant program Bergen Blåsekvintett hadde satt sammen: en hel kveld uten ett eneste verk fra blåsekvintettenes standardrepertoar. Et dristig prosjekt som vitner om vilje til å gå nye veier, til å oppsøke nytt materiale.

Dristig og prisverdig. Og risikofylt. For kanskje er det gode musikalske grunner til at det nettopp er standardrepertoaret vi vanligvis hører i våre konsertsaler, kanskje er det ikke så mye interessant å finne utenfor musikkhistoriens kvistede løyper? Torsdagskonserten antydet vel egentlig dette.

Kvelden åpnet med et stykke musikalsk metervare signert 1700-talskomponisten Guiseppe Cambini, enkel, kjedsommelig bruksmusikk som aldri var ment å skulle spilles igjen. Senere ble det musikk fra dette århundre, musikk fra bortglemte områder hinsides modernismens motorveier: et frisk, landlig stykke Americana signert David Maslanka, og et elskverdig diverterende verk av ungarske Endre Szervánsky.

Men er det så lurt å lage et program som til de grader satser på det vennlige, det tekkelige, det ukontroversielle, et program hvor det vektigste verket er en transskripsjon av et knøttlite Mozart-divertimento? På scenen sitter fem av byens beste blåsere, fem fremragende instrumentalister som klarer alle tekniske og musikalske problemer uten besvær, og som sammen kan bøye sine fem gjenstridige instrumenter mot hverandre og skape den helt riktige kvintettklangen, så myk og grasiøs, så skarp og krydret som det kreves. Hadde det ikke vært mer interessant å høre dem få bryne seg på «store», «tunge» verk?

At det ligger et enormt musikalsk potensial i denne kvintetten, det vet vi fra før. Og vi hørte det torsdag kveld, i alle konsertens fem verk. Men de store musikalske opplevelsene kom bare i korte glimt. I Mozartstykket. Og i urfremføringen av Gisle Kverndokks spennende «Movements for Wind Quintet» hvor det plutselig var mothaker og motspill i komposisjonen og temperatur i tolkningen.