Musikalsk galskap

Bergens Tidende Morgen, 16.01.1999

Verk av Bernard Rands, Geirr Tveitt og Sergej Rakhmaninov
Solist: Geir Botnen, klaver

Dirigent: Alan Gilbert

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Geir Botnen i fokus med intelligent og imponerende tolkning av Geir Tveitts 5. klaverkonsert

Det var veldig god plass i Grieghallen torsdag kveld. Fordi Bergen Filharmoniske Orkester åpnet vårsesongen med tre verk fra det 20. århundre? Kanskje. Men det var faktisk ingen grunn til å bli vekk av frykt for kompromissløs musikalsk modernisme, for det meste av kveldens musikk var ganske moderat og tilbakeskuende.

Den engelske komponisten Bernard Rands er på det nærmeste ukjent her på tunet  – og i utlandet. Noe av forklaringen på dette fikk vi kanskje med hans «Madrigali» (1977), et litt blodløst kammermusikalsk verk hvor soloinnsatser i blåserne og korte markeringer i slagverket spennes opp mot vegeterende strykerklanger. Mest interessant var sistesatsen hvor Rands bruker sin læremester Luciano Berios «palimpsest»-teknikk og skaper et merkelig sart og skjørt lydbilde ved å skrive sin egen musikk inn over fragmenter av Monteverdis 1600-tallsmadrigaler.

Kveldens hovedattraksjon var selvsagt Geirr Tveitts 5. klaverkonsert med Geir Botnen som solist. Verket stammer fra begynnelsen av 50-tallet, men minner i mange henseender om eldre, tradisjonsorienterte klaverkonserter fra tidlig i dette århundre. Anlegget er storslått, grandiost, med voldsom gestikk og brå kast. Tiden er for lengst løpet fra musikk av denne typen – kunne man mene. Men faktisk holder dette merkelige verket seg den dag i dag. For vel er det fullt av høystemt alvor og patos, men det blir aldri patetisk, det balanserer nervepirrende på knivens egg. I hvert fall i Geir Botnens intelligente og imponerende tolkning hvor den rabulerende klaverstemmen hele tiden kommenterer og motsier orkestersatsen –  i yttersatsene ligger den under overflaten som en frenetisk, rasende kommentar, i den korte, lyriske 2. satsen bryter den frem som lynglimt av musikalsk galskap.

Stockholmsfilharmonien har valgt Alan Gilbert som sin nye sjefsdirigent. Det virker som et lykkelig valg. At Gilbert er en kompetent tekniker – det demonstrerte han torsdag kveld med tolkninger av verk som både var nye for musikerne (Rands) og for ham selv (Tveitt). Og som avslutning tok han så orkestret med seg gjennom Rakhmaninovs «Symfoniske danser» i en feiende flott tolkning hvor alle detaljer var på plass.

Avskjed med en kulturinstitusjon

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 15.01.1999

På feltet klassisk musikk og jazz hadde Bergen i mange år en kulturinstitusjon i nasjonal særklasse. Her tenker jeg ikke på Harmonien, Grieghallen, Nattjazzen osv., men på noe så profant som en platebutikk. For det er jo slik at et levende kulturliv ikke bare krever orkestre, teatre, kinoer, konsertsaler, det krever også velfungerende spesialbutikker med oppegående fagfolk. Platon i Starvhusgaten var nettopp en slik butikk: I de store lokalene i 2. etasje var det alltid et stort, oppdatert utvalg av plater med klassisk musikk og jazz, et musikkmiljø der man kunne få veiledning av personale med spisskompetanse.

Jeg skriver «var», for slik er det dessverre ikke lenger. Alle bergensere med interesse for klassisk musikk og jazz, vet hva som er skjedd: Platons avdeling for video og computer-spill er rykket inn i lokalene, og musikkavdelingen er blitt deportert til et lite bøttekott innerst inne bak videoene.

Det er sikkert veldig gode forretningsmessige grunner til denne omlegningen. Og når det gjelder videoer og computer-spill skal jeg for øvrig være den første til å glede meg over at Bergen har fått en velassortert spesialbutikk på disse feltene. Bare synd at dette måtte skje på bekostning av byens musikkmiljø.

Ledelsen i Platon vil kanskje si at musikkdriften ikke er redusert, at det bare er tale om en nødvendig, lokalemessig omdisponering. Men enhver som kommer jevnlig i butikken, ser med en gang at avdelingen er under hastig avvikling. Plateutvalget skrumper inn, innholdet i platekrybbene virker mer og mer tilfeldig, den personalmessige spisskompetansen er forsvunnet. Og det er trangt i bøttekottet, så trangt at man ikke har lyst til å oppholde seg der i lengre tid.

Historien om Platon er en påminnelse om at slike kulturinstitusjoner er sårbare vekster. Et miljø det har tatt år å bygge opp, kan raseres på noen få uker. Inntil for nylig var Platon stedet du måtte besøke minst en gang i uken – for å sjekke de nyeste platene, for å bli oppdatert, for å snuse i platekrybbene, for å høre nytt fra Bergens musikkliv. I dag er Platon en helt vanlig norsk platebutikk når det gjelder klassisk musikk og jazz: du går der bare hvis du har et konkret plateønske – og du vet at det er tvilsomt om du finner hva du søker.

Vi er med andre ord tilbake hvor vi var for ti år siden: Hvis du bor i Bergen og interesserer deg for klassisk musikk og jazz, må du igjen venne deg til å importere dine plater selv. Men en ting er i det minste blitt bedre siden sist: I dag kan du handle i de store internasjonale platebutikkene via internet. Det er effektivt, det er rask, det er oven i kjøpet billig – selv når alle ekstraomkostninger er regnet med. Den plate du ikke fant i Bergens butikker på mandag, sender internet-selskapene til deg så du har den i postkassen fredag.

Men det kan naturligvis ikke erstatte gleden ved å stå i en riktig butikk, holde platene i hånden, gjøre uventede funn i platekrybbene, få veiledning av velorienterte fagfolk.