Verk av Nystedt, Wagner og Mahler
Barbara Bonney, sopran
Mariss Jansons, dirigent
Oslo Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Oslo-filharmonien på besøk i Grieghallen. Orkesterkultur på høyt nivå.
Fredag inviterte Hydro til «sponsorkonsert» i Grieghallen
med Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons: en generøs gave, primært til
medarbeidere og forretningsforbindelser på Vestlandet, men også til oss
alminnelige dødelige som var så heldige å få billetter.
Sponsorer elsker vinnere. Og at Hydro har hatt fullt klaff –
det kan visst ingen tvile på etter denne konserten. Man merker det nesten
allerede når musikerne inntar sine plasser: her kommer et vinner-team, et
ensemble som utstråler soliditet, musikere som formelig strutter av selvtillit.
Og når Mariss Jansons så setter dem i gang, ja da er det bare at overgi seg.
For her er det orkesterspill av en type man vanligvis bare drømmer om: stor,
tett klang, samstemt, egal frasering, presist spill i alle grupper, musikere
som hele tiden lytter innad, korrigerer, spiller sammen. Kort sagt: orkesterkultur
på høyt nivå.
Og i spissen for det hele: Mariss Jansons, en stor dirigent
som vet hva han vil med orkestret. Og med verkene: først en høystemt, syngende
versjon av Knut Nystedts «Concerto arctandriae», så et bredt, majestetisk
Tannhäuser-forspill. Og etter pausen: det lange, musikalske strekk, den store
fortellingen, Mahlers fjerde symfoni i en fortolkning som fanger alle de brå
omslag, alle de ørsmå, viktige detaljene, og som samtidig klarer å fastholde de
store linjene som løper gjennom dette merkelige verket og får det til å henge
sammen.
Når Oslo-avisene går av hengslene og bruker store ord om
dette orkestret, pleier vi her på Vestlandet å dra litt overbærende på
smilebåndet. Det blir vanskeligere nå.
Vi fikk ikke høre Samuel Barbers «Knoxville: Summer of
1915». Kveldens solist, sopranen Barbara Bonney sparte seg angivelig til fjerde
sats av Mahler. Og kanskje var hun faktisk indisponert. I det minste var det
noe tilbakeholdende og avventende over hennes Mahler-tolkning – som om hun
økonomiserte med kreftene og kun lukket stemmen helt opp når det var strengt
nødvendig.
