Generalprøve

Bergens Tidende Morgen, 31.01.1998

Verk av Dvorák og Tsjaikovskij

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Store musikalske kontraster på siste konsert før Bergensfilharmonikernes Japan-turne.

Torsdag kveld var vi på generalprøve i Grieghallen. Hjemmepublikummet fikk høre to av de verkene som  Bergensfilharmonikerne skal presentere for japanerne på turneen de neste ukene: Dvoráks «Fra den nye verden», og Tsjaikovskijs «Pathétique».

To store symfonier altså, begge fra 1893 og begge skrevet i det romantiske formspråket. Og så allikevel: to helt forskjellige verk. Hvor Dvorák er innsmigrende, folkelig, sangbar, er Tsjaikovskij høyspent, dramatisk, følelsesfull.

Torsdag kveld ble disse forskjellene profilert på en noe uvanlig måte. For det var rett og slett som om det var to helt forskjellige orkestre til stede i Grieghallen denne kvelden.

Dvorák-symfonien startet nervøst, urolig. I de to første satsene virket det som om musikerne og Kitajenko kjempet seg frem, fra takt til takt, hektisk, andpustne, uten overblikk og uten overskudd. Det var ujevne tutti, brå, ukoordinerte overganger og alt for mange upresise innsatser, spesielt i treblåsere og messing. Etterhvert falt tingene noe til ro og fremførelsen fikk en mer helhetlig karakter, men det var fortsatt en del problemer underveis, mye sprukken orkesterklang i sistesatsen for eksempel. Og en småsur avslutning.

Og så, etter pausen: Noe helt annet. Et sterkt, selvsikkert orkester som veltet salen med en flott oppførelse av Tsjaikovskij hvor alt satt som det skulle, hvor alle musikalske knaster var høvlet ned, hvor klangen var blanket og bonet, hvor hver detalj var pusset og polert.

La det være sagt med en gang: Så store sprik mellom prestasjonene bør det naturligvis ikke være. Ikke for et orkester i BFO's klasse. Og spesielt ikke når det gjelder verk av denne typen: «Fra den nye verden» er tross alt et av orkesterlitteraturens standardverk.

Men når dette er sagt, så la oss straks slå fast at Tsjaikovskij-fortolkningen var helt imponerende. Når BFO spiller slik, er det en fornøyelse å være på konsert. Og det er egentlig først når det spilles på dette nivå, at det er noen vits i å diskutere og sammenligne ulike fortolkninger av samme verk. Torsdag kveld merket vi oss for eksempel at Kitajenkos «Pathétique» var glansfull, med vekt på den utadvendte følelsesfulle gestikken hos Tsjaikovskij. Andre tolkninger er mulige, andre dirigenter har kanskje mer sans for musikkens underliggende spenning, dens indre patos, så å si. Hovedsaken er imidlertid at Kitajenko og BFO ga en flott og overbevisende argumentasjon for nettopp deres tolkning. En gjennomført musikalsk argumentasjon.

Brå overganger

Bergens Tidende Morgen, 17.01.1998

Verk av Groven, Grieg og Tsjaikovskij

Bodil Arnesen, sopran

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sammensatt program på årets første torsdagskonsert

«Hjalarljod», Eivind Grovens festouverture til Oslo bys 900 års jubileum i 1950, er kanskje interessant for musikkhistorikere som vitnesbyrd om det inneklemte klimaet i norsk musikkliv på femti-tallet. Men på en vanlig konsert i Grieghallen, en vanlig torsdag kveld i det herrens år 1998, et halvt århundre etter uroppførelsen, virker verket helt malplassert: pompøs bråkende orkesterklang, primitiv satsarbeid, musikk uten forsonende momenter.

Fra Groven til Grieg – overgangen var brå, men bra for ørene. For det var unge talentfulle Bodil Arnesen som sto i sentrum. Og det var Griegs populære orkestersanger det dreide seg om: først Solveigs to sanger fra Peer Gynt, deretter de fire kjente romanse-orkestreringer, med «Våren» som nydelig avslutning  det hele i klare, presise tolkninger. Arnesens unge, lyse sopran harmonerer fint med de lyrisk ettertenksomme momentene i disse sangene, og Kitajenko la i sin tolkning vekt på å fremheve den duse melankolien i Griegs minimalistiske orkestersats.

Etter pausen igjen en brå overgang: Hvis man følte at stemningen hadde vært litt vel vegeterende og pastellfarget i Grieg-avdelingen, så ble det til gjengjeld trøkk og uttrykksbredde for alle pengene da Kitajenko og orkestret kom alene på banen med en sterk, følelsesfull fremføring av Tsjaikovskijs 5. symfoni. Det startet ganske visst litt dvelende, litt forsiktig, og spesielt i den lange Andante cantabile var det problemer med å holde intensiteten oppe, men det sluttet overbevisende og flott, med en lett, elegant vals og en triumferende, fulltonende finale. Og når enden er god, er allting, som kjent, godt.