En musikkanmelders erindringer

Det startet i 1993. Jeg var flyttet til Norge og hadde vært ansatt på Universitetet i Bergen et par år. En dag ble jeg kontaktet av Trond Bogsnes, kulturredaktøren på Bergens Tidende. Han hadde hørt jeg var interessert i musikk. En av anmelderne hans hadde nettopp sluttet. Om jeg kunne tenke meg å overta jobben? Jo visst kunne jeg da det. Og slik gikk det til at jeg, en dansk medieprofessor i Bergen, plutselig også var musikkanmelder på en stor, norsk avis. Litt overraskende, ikke minst for meg selv.  

Det var visst opprinnelig tanken at jeg spesielt skulle ta meg av samtidsmusikk. Og det gjorde jeg så. Men allerede de første månedene skrev jeg også om vanlige torsdagskonserter og om konsertene på Troldhaugen i anledning Griegs 150 årsjubileum. Og de følgende årene fortsatte det slik, med anmeldelser både av samtidsmusikk og av hele det tradisjonelle, klassiske repertoaret.

Vi var vanligvis fire-fem anmeldere som dekket dette feltet. Vi skrev om levende musikk – om torsdagskonserter, operaforestillinger, kirkemusikk, kammermusikk og så videre. I 2002 begynte BT i tillegg å trykke plateanmeldelser. Det ga et utvidet arbeidsfelt. For mitt vedkommende betød det at jeg nå også skrev om jazz og om ulike typer improvisasjonsmusikk og lydkunst.

Jeg hadde mange gode kolleger i disse årene. Etter hvert ble vi færre og færre. Da jeg startet i 1993, hadde jeg vel ikke forutsett at jeg et kvart århundre senere skulle ende med å være Bergens Tidendes eneste anmelder på dette feltet. Jeg fryktet en stund at jeg kanskje også skulle bli den siste. Men da jeg skrev min siste anmeldelse i august 2023, ble posten min heldigvis overtatt av en yngre kollega.

På pc-en min ligger det over tusen anmeldelser og kommentarer fra disse 30 årene. Ikke alle er like strålende eller opphissende. Selvsagt. Men til sammen gir de et bilde av musikklivet i Bergen – et selektivt bilde, jo visst, men ikke desto mindre en slags dokumentasjon av hva som rørte seg på musikkfeltet i denne perioden. Og nå da kritikervirksomheten er slutt, har gjort denne dokumentasjonen tilgjengelig på nettet.

Kanskje noen har lyst til å lese hva som skjedde på musikkfronten i Bergen en gang i tiden, lese hva en anmelder mente om torsdagskonserter og Festspillbegivenheter. Eller om byens to konkurrerende operaselskaper og forestillingene deres. Eller om de norske og internasjonale utgivelsene du kunne kjøpe i byens platebutikker på 2000-tallet. Ikke alle med interesse for slikt har adgang til å søke etter anmeldelser i det kommersielle Atekst/Retriever-arkivet – som i øvrig er temmelig ufullstendig når det gjelder eldre kulturstoff. Men nå ligger i alle fall tekstene mine ute i dette blogger-arkivet.

Natt og tåke i den døde byen

Bergens Tidende, 04.11.2024

Opera

«Die tote Stadt», opera av Erich Wolfgang Korngold etter Georges Rodenbachs roman "Bruges-la-Morte"
Bergen Nasjonale Opera, Grieghallen

Erich Korngolds opera «Die tote Stadt» hadde stor suksess ved premieren i Köln og Hamburg i 1920 og i årene rett etterpå. Men operaen ble senere forbudt av nazistene og gikk stort sett i glemmeboken etter Korngold dro i amerikansk eksil og slo seg ned som filmkomponist i Hollywood på 1930-tallet.

Etter andre verdenskrig er «Die tote Stadt» av og til blitt dradd frem igjen, men det er først på 2020-tallet, hundre år etter de første fremføringene, at den er kommet skikkelig inn på repertoaret i de store operahusene. Lørdag kveld hadde den norgespremiere med Bergen Nasjonale Opera i Grieghallen.

I orkestergraven sitter Bergen Filharmoniske Orkester. Det er Eivind Gullberg Jensen, operasjefen selv, som dirigerer. Og vi er med en gang tilbake i tid: Dette er høyspent, senromantisk scenemusikk, beslektet med operaene til Richard Strauss og med Gustav Mahlers symfonier. Og samtidig er det også lyden av 1920-tallets store, tyske kinoorkestre vi hører, storslått, dramatisk musikk med populærmusikalske innslag.

På scenen møter vi Paul, en mann som har mistet konen sin, Marie. Han har aldri kommet seg over dette tapet og har gjort huset sitt om til et museum fylt med bilder av den avdøde og andre relikvier. Når handlingen starter har han nettopp møtt Marietta, en danserinne som har en uhyggelig likhet med Marie.

Paul fremstilles av tenoren Vincent Wolfsteiner og det er sopranen Nadja Stefanoff som synger dobbeltrollen som Marie og Marietta. Begge gir sterke, ekspressive fremstillinger av Korngolds partitur og er sammen med det store orkesteret og Gullberg Jensens presise direksjon med til å gjøre denne norgespremieren til en stor musikalsk suksess.

«Die tote Stadt» er skrevet samtidig med de første tyske, ekspresjonistiske filmene, og jobber med mye av det samme tematiske materialet som de: «das Unheimliche», det uhyggelige dobbeltgjengermotivet, den fetisjistiske dyrkning av døde relikvier, og den demoniske, forfalne byen.

I starten av den sceniske fremstillingen går regissøren Calixto Bieito inn i dette materialet. Hans Paul er en fotograf som har samlet fetisjistiske nærbilder av den døde Maries klær og sko og som projiserer dem opp i slørete, svart-hvite lysbilder på museet sitt.

Dette fotografiske motivet dukker opp flere ganger gjennom forestillingen. Men som handlingen skrider frem, mister Bieito etter hvert interessen og forfaller til en serie slappe, trette regiteater-manerer og tilfeldige innskytelser og assosiasjoner. Mariettas og dansernes ironiske imitasjon av en scene fra Meyerbeers opera «Robert le diable» er for eksempel helt uforståelig hvis du ikke har lest librettoen. Pluss at denne scenen utspiller seg under en kjempemaskin som overrisler sangerne med vanndamp – kanskje fordi librettoen et par steder nevner «Nebel», tåken, som hviler over den døde byen?

Det er mye man kunne si om denne sceniske oppsettingen. Men det viktigste er at norgespremieren musikalsk sett kommer helt i mål takket være Vincent Wolfsteiner, Nadja Stefanoff og Bergen Filharmoniske Orkester og med gode innsatser av Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Edvard Grieg Jentekor.