Ekstatiske og magiske sanger

 Bergens Tidende, 19.11.2021

Benjamin Britten: Les Illuminations; Quatre Chansons françaises.

Joseph Canteloube: Chants d'Auvergne

Mari Eriksmoen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

På den nye Chandos-platen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester hører vi sopranen Mari Eriksmoen som solist i franskspråklige verk av Benjamin Britten og Joseph Canteloube.

Platens hovedverk er Brittens «Les Illuminations» – ni sanger for sopran og strykeorkester basert på tekster hentet fra den franske lyrikeren Arthur Rimbauds revolusjonære samling av prosadikt fra 1870-åra.

«Jeg alene har nøkkelen til denne ville paraden», synger Eriksmoen i starten av «Les Illuminations». Og gjentar det to ganger senere i forløpet. Dette er riktignok Rimbauds ord, men det er samtidig en rammende karakteristikk av Eriksmoens egen innsats på platen. For det er nettopp stemmen hennes som åpner dette ville verket opp og får Rimbauds ord og Brittens musikk til å blusse opp og smelte sammen.

Med sin store, ekspressive sopranstemme maner Eriksmoen frem en serie ekstatiske, hallusinatoriske scener – vi ser merkelige bilder av den tvekjønnete demonen Pan, vi hører fortellinger om hjemsøkte byer og dansende villmenn. Og underveis binder Eriksmoen alle disse drømmeaktige, surrealistiske fragmentene sammen ved hjelp av lange, funklende tonegirlander. Det er sjeldent vi har hørt en så dramatisk, så uttrykksfull versjon av dette verket.

Strykerne i BFO følger Eriksmoen tett underveis og legger fine, sitrende klanger rundt Rimbauds magiske illuminasjoner. I de to andre verkene på platen blir hun akkompagnert av hele det store symfoniorkesteret.

Britten er her representert med «Quatre Chansons françaises» (1928), et litt blekt verk skrevet av en bråmoden tenåring, mens platens andre sentrale verk er en serie utdrag av «Chants d'Auvergne», de folkemusikalske samlingene som den franske komponisten Joseph Canteloube utga fra 1920-tallet og frem til sin død i 1957.

Her er mange flotte øyeblikk – store skimrende og funklende orkesterbilder og Eriksmoens stemme svevende høyt over orkesterklangen med blomstrende versjoner av Canteloubes populære, folkelige sanger fremført på den sørfranske dialekten «occitan».

Enda en sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester

Bergens Tidende, 13.11.2021

Verk av Sergej Prokofiev
Francesco Piemontesi, piano
Thomas Søndergård, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Vi var på sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Den offisielle sesongåpningen lå riktignok i starten av september. Men rett etterpå kom den lange streiken i kultursektoren – slik at det kom til å gå nesten to måneder før det igjen kunne bli orkesterkonsert i Grieghallen.

Men på torsdag skjedde det altså, den egentlige sesongåpningen. En pangåpning uten koronarestriksjoner – med fullsatt sal og scenen fylt til randen av musikere. Og på programmet: to enorme orkesterverk fra forrige århundre. 

Første verk var Sergei Prokofievs tredje klaverkonsert (1921) med den sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi som solist. Vi kjenner Piemontesi fra plateinnspillinger – og fra Rosendal-festivalen – som en fintmerkende fortolker av de store wienerklassikerne. På torsdag fikk vi høre ham som solist i et verk fra den helt andre enden av det musikalske spektret – en oppgave han løste med samme sikkerhet og forståelse som når han spiller Mozart eller Schubert.

Allerede fra begynnelsen av første sats der den rasende klaverstemmen bryter igjennom strykernes lyriske klangteppe, skjønte vi at Piemontesi er en brakende virtuos solist som har det tekniske overskuddet som må til for å trenge inn i Prokofievs eiendommelige musikalske univers. Og på den videre veien gjennom verket demonstrerte Piemontesi ikke bare formidabel pianistisk virtuositet, men også fin forståelse for Prokofievs skjeve melodikk og for den særegne musikalske ironien som hele tiden bryter igjennom og farger selv de mest ekvilibristiske passasjene. En pianistisk prestasjon helt utover det vanlige.

Den danske dirigenten Thomas Søndergård og BFO var gode, aktsomme  støttespillere for Piemontesi på veien gjennom klaverkonserten. Etter pausen var de alene på scenen med mer Prokofiev, nå med hans mørke, angstfylte sjette symfoni fra 1947.

BFO kjenner Prokofiev ut og inn. Andrew Litton, deres forrige sjefsdirigent, hadde ham alltid på programmet og sammen innspilte de etter hvert alle symfoniene hans på platemerket BIS – innspillinger som nettopp nå er gjenutgitt i en samleboks.

Littons Prokofiev-tolkninger sammen med BFO var alltid veldig «amerikanske» – dundrende, fargesprakende, med voldsomme effekter og dramatisk driv fremover mot de store orkesterklimaksene. Spørsmålet på denne ukes torsdagskonsert var om Thomas Søndergård ville velge en annerledes strategi i sin tolkning av den sjette symfonien.

Og, jo, det ble faktisk en noe annerledes Prokofiev denne kvelden. Fremføringen hadde riktignok store, sterke utladninger, ville dissonanser og nervøse melodiske rykninger. Men dette var også en fremføring der hovedvekten lå på de lange musikalske sammenhengene og på samspillet mellom de enkelte instrumentgruppene – en fremføring der musikken fikk lov å puste og der de mange uttrykksfulle detaljene som ligger innebygd i den massive orkesterklangen, fikk lov å glimte til.