Giacomo
Puccini: Turandot
Regi: Anthony
Pilavachi
Lysdesign: Jens
Lange
Dirigent Anne
Randine Øverby
Bergen Operakor
Opera Bergens
barnekor, Korskolen i Biskopshavn,
Opera Bergens
Orkester
Produksjon:
Opera Bergen
Grieghallen
Opera Bergen imponerer med vellykket oppsetting av «Turandot»
Vi kjenner
historien fra de gamle eventyrene: Prinsessen vil ikke giftes. Hun gir sine
friere uløselige oppgaver og klarer å avvise dem alle – inntil den rette
beileren kommer og beseirer henne.
Da Puccini tok
tak i denne enkle historien, ble den fort veldig komplisert. Han lånte den fra
en gammel italiensk eventyrkomedie som han endret og formet om til en storslått
tragedie om den kinesiske prinsessen Turandot.
I Puccinis
opera er eventyrprinsessen forvandlet til en iskald, sadistisk despot som
henretter sine ulykkelige friere. Og som styrer riket sitt med terror og
tortur. Beileren Kalaf klarer riktignok å forvandle henne til sist, men den
unge slavinnen Liù må gi sitt liv før dette kan skje.
Opera Bergen
har hatt denne grusomme historien på repertoaret flere ganger i løpet av årene.
Det startet med en fremføring i Grieghallen tilbake i 1993. Så fulgte en rekke
utendørs produksjoner, blant annet på Bergenhus festning.
Nå er de
tilbake i Grieghallen igjen – med en versjon som uten tvil er deres mest
vellykkede «Turandot» til dato.
Regissøren
Anthony Pilavachi har en vesentlig del av ansvaret for det gode resultatet. Han
har ikke hatt rådighet over alle de ressursene som kan mobiliseres i et stort,
internasjonalt operahus, men han har utnyttet de lokale kreftene godt og har
skapt en velfungerende, nedskalert versjon av Puccinis orientalske
drømmebilder.
I Pilavachis
oppsetting er alt det tradisjonelle, eksotiske kineseriet redusert til et
minimum. Scenebildet er helt nedstrippet, bare en enkel, stor
trappekonstruksjon i høyre side simulerer slottet til Turandot.
Og på
scenegulvet foran trappen møter vi da Opera Bergens kor og barnekor som
kommenterer handlingen med stor stemmekraft i en rekke flott koreograferte
masseopptrinn.
Puccini
innføyde i sin tid tre embedsmenn – Ping, Pang og Pong – i handlingen som et slags
minne om operaens opprinnelse i de gamle komiske historiene. I Grieghallen
spilles og synges de av Carmine Monaco D’Ambrosia, Stephen Chaundy og Alexander Kravets – som av og til forvandler
opptrinnene sine til små, selvstendige slapstick-numre.
Turandot er på
mange måter nettopp en «nummer-opera» – en opera satt sammen av selvstendige,
dramatiske opptrinn. Men Pilavachi og ensemblet klarer likevel å skape
sammenheng mellom disse numrene og få dramatisk flyt i fremstillingen av
historien.
Rollen som
Turandot synges med isnende intensitet av den dramatiske sopranen Leah Schenck
Crowne. Som hennes motspiller, Kalaf, møter vi serbisk-tyske Zoran Todorovitch.
Han er en moden, lyrisk tenor med et sterkt scenisk nærvær. Han økonomiserer
fint med stemmen sin – og smeller så til i slutten av andre akt med en
imponerende utblåsning i den berømte «Nessun dorma»-arie.
«Nessun dorma»
er det ene av operaens dramatiske høydepunkter. Det andre kommer i tredje akt,
da slavinnen Liù begår selvmord. Det er russiske Eugenia Dushina som synger
Liù, og som enda en gang imponerer med sin uttrykksfulle sopran og med sin
dramatiske fremstilling av en lidende kvinne.
Liù er død. Og
da er operaen egentlig forbi – i alle fall rakk Puccini ikke å skrive mer før
han døde i 1924. Når de siste scenene i Grieghallen – scenene der Turandot og
Kalaf forenes – virker så antiklimaktiske, så er det hverken sangernes eller
oppsetningens skyld. Det skyldes at de er skrevet av komponisten Franco Alfano
som ikke klarte å få noe sammenhengende ut av Puccinis siste skisser.
