Afrikanske inspirasjoner

Bergens Tidende, 19.02.2016

Kuria Suite

Knut Kristiansen & Bergen Big Band

Grappa

Bergen Big Band møter Kuria-stammens musikk

I et intervju i siste uke (BT 8.2) fortalte jazzpianisten og komponisten Knut Kristiansen om sin tid i Kenya i 1990 der han gjorde opptak av Kuria-stammens musikk. Nå, et kvart århundre senere, er opptakene blitt tilgjengelige i Norge via platen «Kuria Traditional Music» som nettopp er utgitt av Voss-selskapet Dravle Records. Og samtidig kommer da plateselskapet Grappa med Kristiansens egen «Kuria Suite» – et bestillingsverk som ble framført på Vossajazz i 2012 og som han og Bergen Big Band spilte inn for et par uker siden i NRKs studie på Minde.

«Jeg ville at dette først og fremst skulle være en jazzplate og ikke et opptak av jazzmusikere som spiller afrikansk musikk», skriver Kristiansen i tekstheftet til Kuria Suite. Det er med andre ord ikke snakk om «jazzifisering» av den afrikanske musikken, men snarere om at et vestlig big band låner elementer og uttrykksformer fra en fremmed musikalsk tradisjon. Vi merker det i klangbildet der fløyter og slagverk har en framskutt posisjon. Og underveis hører vi melodilinjer og klanger inspirert av afrikanske sanger og instrumenter.

Men først og fremst er dette altså jazz, flott big band jazz med Kristiansens saftige arrangementer som hardtslående, effektiv ramme om en rekke sterke solister. Jan Kåre Hystad spiller en fremtredende rolle på altsax og bassklarinett. Kjetil Møster legger av og til tenoren til side og tar noen kraftige utflukter på baritonsax. Den danske perkusjonisten og musikkpedagogen Lars Storck er hyperaktiv på congas. Og innimellom kommer Knut Kristiansen selv til orde med korte, Monk-aktige bemerkninger på klaveret.      

Elektronika, støymusikk og vestlandsblues

Bergens Tidende, 05.02.2016

Det andre rommet

Erlend Apneseth Trio

Hubro

Erlend Apneseth på jakt etter nye klanger og dissonanser

Døren står på gløtt. Inne fra det andre rommet kommer det musikk. Først den karakteristiske lyden av en hardingfele, en kort, klagende frase, tre-fire prøvende toner som etter hvert blir til en liten nedadgående melodi. Så blander noen høye, nesten uhørlige toner seg inn i felelyden. Det begynner å sitre og dirre i rommet. Den enkle melodien får fastere konturer og understøttes av brutte feleakkorder. Og så er det plutselig slutt. 

Det er Erlend Apneseth, elitespillemannen fra Jølster, vi hører. Han spiller stykket «Trollsuiten» sammen med Stephan Meidell på elektrisk gitar og elektronika og Øyvind Hegg-Lunde på trommer og slagverk. Meidell og Hegg-Lunde deltok i 2013 på Apneseths debutplate «Blikkspor». Nå er de medlemmer av trioen hans – som i dag utgir «Det andre rommet», en Hubro-plate der «Trollsuiten» har følge av ni andre korte, improviserte lydsekvenser.

Meidell og Hegg-Lunde er «sound hunters», skriver Apneseth i tekstheftet, to lydjegere som har hjulpet ham i hans egen jakt på musikalske uttrykk som kan åpne opp for nye stemninger og assosiasjoner. De tre musikerne har veldig forskjellige musikalske erfaringer, men de har forsøkt å skape et felles språk eller – som Apneseth skriver – et rom der alle tre kan føle seg hjemme.

I dette andre rommet sitter musikerne og improviserer. Noen stykker er basert på Apneseths materiale, andre utvikles på stedet. Meidell henter nye klanger ut av sin elektroniske lydboks. Av og til tar han fram gitaren og legger hvinende fraser inn i lydmikset. Hegg-Lunde sitter bak trommerne og rumsterer med symbaler og lydobjekter. Vi hører elektronika. Vi hører støymusikk. Og hele tiden kommer det syngende, klagende vestlandsblues fra Apneseths fele.

Det er ny musikk som klinger i det andre rommet, men også musikk med historisk resonans, musikk som hele tiden åpner for referanser bakover i tid. Tradisjonsmusikken ligger selvsagt innvevd i Apneseths egne klanger på hardingfelen. Men den er også helt konkret til stede på platen. For underveis går han i dialog og samspill med Sigurd Eldegard, en gammel felespiller fra Årdal. Eldegard døde riktignok i 1962, men et gammelt arkivopptak med hans versjon av «St. Thomasklokkene» er mikset inn i trioens lydbilde og danner klangbunn for Apneseths improvisasjoner. 

«St. Thomasklokkene» er en «lydarslått», en «lytteslått», det vil si et forseggjort, virtuost konsertstykke som de gamle spillemennene framførte mens danserne tok seg en pause. Eldegards gamle lytteslått er på et vis det helt riktige valget i denne sammenhengen. For Apneseth-trioens musikk er nettopp lyttemusikk, ikke musikk som krever å bli omsatt i fysisk utfoldelse.

Det andre rommet er først og fremst et lytterom. De tre musikerne tar seg god tid. Tempoet og pulsen er lav. De følger innskytelsene sine her og nå. De finner fram et musikalsk materiale, prøver det ut, lar det utvikle seg etter sin egen indre logikk. Og skaper en serie vare, skjøre lydmalerier der musikalsk nåtid og fortid glir innover hverandre.