Guiseppe Verdi: Macbeth
Regissør: Bruno Berger Gorski
Anooshah Golesorkhi (Macbeth), Elena Zelenskaia (Lady
Macbeth), Richard Robson (Banquo), Ernesto Grisales (Macduff)
Bergen Operakor
Dirigent: Anne Randine Øverby
Vest Norges Opera
Bergenhus Festning
Blandet oppførelse av Verdis opera med Vest Norges Opera og internasjonale solister
Det regnet ikke. Men like fullt: Verdis Macbeth, utendørs,
en sommerkveld i Bergen? Det skal mer enn alminnelig galskap til å tenke ut et
slikt prosjekt. For når temperaturen rask falder mot de 12 grader, når vinden
rusker i stillasene, når helikoptre og rutefly flyver lavt over Bergenhusruinene,
når ferger og hurtigbåter, busser, biler, mopeder og forbipasserende ungdom til
overflod sørger for interessante lydeffekter – ja, da må det nødvendigvis bli
sannhetens time for alle, for sangere og musikere. Og for publikum.
Publikum sto distansen ut på premierekvelden, bevæpnet med
tepper og kaffe på termos. Og når det gjelder den musikalske side av saken, kan
vi konstatere at Anne Randine Øverby klarte å få prosjektet i havn tross de
ugjestmilde omstendighetene. Og – ikke minst – at hun enda en gang klarte å få
et blandet ensemble av profesjonelle og entusiastiske amatører til å fungere.
Men da vi nå har gjennomlevd sannhetens time, må vi ha lov å tilføye at noen
gnidningsfri oppførelse var det ikke.
Selve de fysiske forholdene er et problem i seg selv. Rommet
bak Håkonshallen er egentlig for lite til et prosjekt av denne størrelsen. Det
betyr at orkestret blir skilt fra scenen og at Øverby derfor må dirigere med
ryggen til sangerne. Og uten den helt nødvendige kontakten mellom scene og
dirigent får hennes fremførelse uunngåelig et noe mekanisk preg.
Men med en musikalsk og profesjonell sanger som Elena
Zelenskaia i den sentrale rollen som Lady Macbeth, går det bra allikevel.
Kvelden igjennom imponerte hun med en sterk og psykologisk nyansert
fortolkning. Og vi kan også konstatere at Richard Robson var en bunnsolid bass
som passet perfekt til rollen som Banquo. Derimot var det ikke Anooshah
Golesorkhis kveld den fredagen, hans Macbeth var fra starten anstrengt og ofte
temmelig uklar, men han sparte seg og sang seg opp i de store ariene mod
slutten. Også når det gjelder Bergen Operakor var resultatet noe blandet: på
den ene siden var det flotte, velklingende prestasjoner i de store
utblåsningene, for eksempel i slutten av 1. akt, men det var også en del steder
med tynne, uegale innsatser. Og et par timers intensivt italiensk-kurs ville
helt sikkert hjelpe på artikulasjonen.
«Denne tragedien er en av menneskeåndens største
frembringelser», skrev Verdi til sin librettist 4. september 1846. «Hvis vi
ikke kan gjøre noe stort ut av den, så la oss i det minste gjøre noe ut over
det sedvanlige». Fredagens oppførelse av Macbeth var bestemt noe ut over det sedvanlige.
Men kanskje ikke slik Verdi hadde tenkt seg det.
Vi kjenner regissøren Bruno Berger Gorski fra før. Han har i
realiteten bare to tricks i posen sin: «aktualisering» og store
folkelivsscener. Pluss en ubendig trang til å pedagogisere komplekse, sceniske
verk. Og en sterk vilje til å ofre enhver logisk og dramatisk sammenheng for å
få demonstrert noen nokså enkle poenger.
Denne gangen besto «aktualiseringen» i at han hadde
oppdatert Macbeths middelalderlige riddere og forvandlet dem til moderne Men in
black med limousiner, mobiltelefoner og stresskofferter. De skotske
flyktningene i 4. akt var blitt til fordrevne Kosovo-albanere, og Malcolm var
blitt anfører for UCK-geriljaen. For Macbeth handler jo om makt. Og maktmisbruk
er det mye av i vår tid, f.eks. i Kosovo. Skjønner? Duh!!!
Og for at alle skulle få med seg at lady’en etterhvert tar
knekken på gemalen sin, var Anooshah Golesorkhi tvunget til å synge store deler
av forestillingen på krykker og i rullestol. Selvsagt.
Mange av Gorskis opptrinn ser flotte ut ved første øyekast,
men de holder ikke i lengden, dels fordi de er dårlig tenkt og mangler enhver
indre logikk, dels fordi han tilsynelatende slipper grepet og lar folk seile
sin egen sjø så snart han har fått konstruert en scene i grove trekk. Verst
gikk dette ut over de mange heksene som flakket rådville rundt på scenen slik
at den sentrale tredje akten mistet al dramatisk energi.
