Bergens
Tidende Morgen, 24.04.1998
Mario Ulloa, gitar
Mariakirken
Møte med en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans
Mario Ulloa, brasiliansk gitarist – formentlig et ukjent
navn for folk flest. Men etter onsdagens konsert i Mariakirken absolutt et navn
man kommer til å huske. For her møtte vi en stor gitarist med overveldende
teknikk og formsans, en begavet musiker som ubesværet beveget seg rundt i hele
instrumentets repertoar, fra barokken til vår tid.
Han startet i 1800-tallets europeiske dagligstue med
Giulianis wienerklassiske sonate op. 150. Tross tilnavnet «Eroica» er det ikke
et verk preget av stor heroisk gestikk, det er først og fremst en serie
delikate, tekniske utfordringer som Ulloa løste med omhu og nydelig sans for de
avgjørende musikalske detaljene.
Deretter var det Bach, to satser fra fiolinsonate nr. 1,
transkribert til gitar av Ulloa selv: først adagioen i en blomstrende,
forsiret, nesten improviserende tolkning, og så, som kontrast, fugaen fremført
helt enkelt, nøkternt, med en musikalsk letthet man sjeldent opplever i
gitarversjoner av dette verket.
Resten av kvelden handlet det om latinamerikansk musikk fra
det 20. århundre, musikk preget av store kontraster: Til den ene side f.eks.
Ginasteras sonate op. 47 fra 1976, et eksperimenterende verk der klassiske
avantgardeeffekter monteres opp mot argentinske folkelige melodier og rytmer –
til den annen side en rekke teknisk krevende, men relativt tradisjonelle verk
av komponister som Barrios og Villa-Lobos.
Mye av denne latinamerikanske musikken beveger seg i
populærmusikkens grenseland, med tydelige inspirasjoner fra for eksempel
sambaen. Og slik sett var det god musikalsk logikk i at Ulloa sluttet konserten
sin med å spille egne arrangementer av et par nyere brasilianske sanger.
Melodisk sjarmerende. Og hårreisende virtuost.
