Dirigent: Simon Streatfeild
Elizabeth Norberg Schulz, sopran
Tor Stokke, resitasjon
Bergens Filharmoniske Kor og Orkester
Grieghallen
En merkelig konsert der ekstranummeret var høydepunktet.
I begynnelsen var ordet. Men når mennesker skal fortelle om
de største tingene og de sterkeste følelsene, slår ordet ikke til. Stemmen
skjelver og blir til sang, til musikk. Torsdagens konsert i Grieghallen handlet
om dette, om musikk i ordets tjeneste.
Først Knut Nystedts «Brennofferet» fra midten av 50-tallet.
Tor Stokke resiterer med malmfull røst historien om Elias og Baal-profetene,
mens musikken illustrerer og karakteriserer: Avgudsdyrkernes musikk er «vill»,
«barbarisk». Når Elias beseirer de falske profetene synger koret seg
stillferdig inn i himmelen. Et stykke musikalsk bibelhistorie i skarpe bilder
og klare farver, enkelt og effektivt som en av datidens Cecil B. de Mille film.
Fjerner man ordene fra «Egmont», Goethes buldrende
historiedrama, blir det noe Beethoven tilbake, men ikke mye: en ouverture, noe
mellomaktsmusikk som ikke kan stå alene. Vi hadde gjerne unnvært disse
musikalske skissene på torsdag, men ikke de to sangene som er grunnen til at
verket stadig huskes. Vi ville for alt i verden ikke ha unnvært Elizabeth
Norberg Schulz' glødende fortolkning, denne mørke intensiteten som fikk ord og
musikk til å brenne sammen i «Freudvoll und leidvoll», der stemmen både
fortalte om de store følelseskontrastene, og samtidig demonstrerte, musikalsk,
hva det vil si å være himmelhøyt jublende og dødelig bedrøvet på en og samme
gang.
Etter pausen ble det igjen korte, sterke innsatser fra la
Schulz, denne gangen som solist i Francis Poulenc's Stabat Mater. Men ellers
var det først og fremst Bergen Filharmoniske Kor som var i ilden. Det er skjedd
mye positivt på den fronten gjennom de siste sesongene, men Poulenc oppførelsen
forteller at det gjenstår en del arbeid før koret kan yte et krevende verk av
denne typen full rettferdighet. De største problemene ligger i herrestemmene:
Det mangler fylde i dybden, og klangen i det midterste registeret er ofte
temmelig diffus. I de kraftige satsene ble det som helhet sunget sterkt og
presist, men i de avdempede, harmonisk kompliserte, satsene var det for mange
steder der klangen var ufokusert, eller der fraseringer ikke ble fastholdt. Og
så taler vi slet ikke om de første katastrofale, kaotiske minuttene.
Til sist: Dirigenten Simon Streatfeild og Norberg Schulz
kommer inn igjen. Ekstranummer: Richard Strauss' Amor fra Brentano sangene. Og
så, plutselig, skjer det. Orkestret er helt konsentrert, Norberg Schulz
skisserer et fargestrålende senromantisk univers, og synger om kjærlighetens
gud, lekende, nesten henkastet, med virtuosens selvfølgelige sikkerhet. Og så
er konserten forbi, denne merkelige konserten der ekstranummeret egentlig var
høydepunktet.
