Bergen
Philharmonic Orchestra
Edward Gardner
Chandos
Béla Bartók:
Duke Bluebeard's Castle
John Relyea,
Michelle DeYoung, Pál Mácsai
Bergen
Philharmonic Orchestra
Edward Gardner
Chandos
Det var på en
torsdagskonsert i januar 2016 vi første gang fikk høre Edward Gardner dirigere
Bergen Filharmoniske Orkester i et stort verk av Johannes Brahms. Det var den
første symfonien det gjaldt den kvelden. Og vi som var til stede forsto med en
gang at her skjedde det noe stort. Det gikk et sukk gjennom salen da Gardner
startet første sats. Og da han la dirigentstokken fra seg etter aller siste
takt, ble det stormende, stående applaus og elleville rop.
Det har blitt
mye mer Brahms med Gardner og BFO siden den gangen. I de siste fire årene har
de fremført stort sett alle orkesterverkene hans på konserter i Grieghallen.
Nå begynner
dette store Brahms-arbeidet å bli dokumentert på plate. I denne måned har
plateselskapet Chandos utgitt den første og den tredje symfonien, opptatt i
Grieghallen siste år i oktober. Og den andre og fjerde symfonien blir nettopp i
disse dagene spilt inn samme sted.
Hvordan er så
denne nye Brahms-platen? Vel, min spontane reaksjon er litt som den gangen i
Grieghallen for fire år siden. Når Gardner og BFO åpner den første symfonien
med treblåsere, pizzicato-strykere og buldrende pauker, tenker jeg: Ja, det er
slik det er, det er nettopp slik denne strenge, majestetiske introduksjonen
skal spilles -- med tyngde og alvor, spenningsfylt, fremadrettet.
Dette første
inntrykket holder seg gjennom hele platen: Gardners og BFOs tolkning av de to
symfoniene er robust og solid. Den virker hele tiden "riktig", den
holder hele tiden den rette balansen mellom Brahms' klassiske,
"beethovenske" inspirasjoner og den store romantiske gestikk.
Gardner
tydeliggjør de sammensatte melodilinjene og viser frem hele den. overordnede
arkitekturen som binder satsene i de to symfoniene sammen. Og han fører med
sikker hånd orkestret gjennom de mange turbulente passasjene der Brahms setter
grunnrytmen i spill med skjeve aksenter og uventede taktforskyvinger.
Det er klarhet
og overblikk i disse tolkningene. Det er store linjer og enorm fremdrift. Men
Gardner og orkesteret tar også vare på de kammermusikalske detaljene. BFO er et orkester som har alle de klanglige
ressursene som kreves til et musikalsk arbeid av denne typen, et orkester som
oppfyller alle Brahms’ krav om varme, melodiske utladninger i strykerne og
massive kraftlinjer i messingblåserne. Oboer, fløyter og horn briljerer i de
mange kammermusikalske episodene underveis. Og konsertmester Melina Mandozzis
imponerer med sin vakre fiolinsolo i den første symfoniens andresats.
Det er endda en
plate med Gardner og BFO i høstkatalogen fra Chandos. I september utkom deres
innspilling av Béla Bartóks opera "Bluebeard's Castle", opptatt i
Grieghallen siste år i forbindelse med en konsertant fremføring av verket med
bassen John Relyea og mezzosopranen Michelle DeYoung i de to hovedrollene.
Brahms- og
Bartók-platene forteller noe om spennvidden i BFOs virksomhet. I det ene
tilfellet har orkesteret hovedrollen i to av 1800-tallets sentrale symfoniske
verk, i det andre trer det i bakgrunnen og legger en dramatisk, dissonantisk
ramme om et tidligmodernistisk kammerspill.
Historien om
Hertug Blåskjegg som viser sin nye kone Judith rundt på slottet sitt, er full
av merkelige, uhyggelige scener. Michelle DeYoung tegner et fint bilde av den
unge Judith som insisterer på å lukke alle dører opp og få vite alle slottets
hemmeligheter. Men det er først og fremst John Relyea som bærer denne
innspilningen. Hans uttrykksfulle, rungende bass fremstiller Blåskjegg med
styrke og autoritet og gir samtidig den tragiske skikkelsen følelsesmessig
kompleksitet og uventede, menneskelige dimensjoner.
