Kiri Te Kanawa, sopran
Jonathan Papp, klaver
Grieghallen
Kiri Te Kanawa i Bergen
En operastjerne på slutten av karrieren, på konsertturne,
bare akkompagnert av en enslig pianist. Man har opplevd den slags før. Og
sporene skremmer. De store operastjernene er jo ikke likefrem berømte for å
eldes med ynde. Men kanskje Kiri Te Kanawa nettopp er unntaket som bekrefter
regelen? Hun gjorde i hvert fall alle fordommer til skamme i Grieghallen på
lørdag. For her var det verken publikumsfrieri eller nemme musikalske
løsninger, men tvert imot et finstemt, variert utvalg av sanger og konsertarier
fra hennes store repertoar: Händel, Mozart og Richard Strauss før pausen;
utdrag av Berlioz’ Nuits d’Été pluss verker av franske og italienske
komponister etter pausen.
Men stemmen da? Nei, heller ikke her var det grunn til de
helt store bekymringene, viste det seg. Te Kanawa har tatt nydelig vare på
instrumentet sitt, og i tillegg har hun en teknikk som setter henne i stand til
å løse mange av de problemene som alderen nødvendigvis reiser.
Man merker selvsagt at hun har rundet de seksti. Klangen i
mellomleiet er blitt tynnere; overgangen til det høye registret er ikke så
smidig som før; i høyden er hun tydeligvis nødt til å økonomisere med kreftene.
Og hun har valgt et repertoar der det er ganske langt mellom toppnotene. Men
selv om hun ikke er så overdådig strålende som for tjue år siden, så kan hun
fremdeles lukke opp for stemmen i det høye registret og smelle til med imponerende
styrke.
Som sanger har Te Kanawa alltid vært mer opptatt av klang og
melodikk enn av rollenes karakter og tekstenes innhold. Slik er det fremdeles –
hvilket gjør en recital-konsert som den på lørdag, til en temmelig monoton
opplevelse. For selv om det innholdsmessige spennet i programmet var ganske
voldsomt, gikk hun sjeldent inn i en nærmere tolkning av de enkelte sangene.
Hun presenterte det musikalske materialet, korrekt, sobert, med vekt på de
tekniske utfordringene. Og gikk så rask videre til neste nummer. Planmessig avvikling. Uten større dramatikk.
Dramatikken sørget til gjengjeld en menig publikummer for:
Te Kanawa bråstoppet midt i den første Strauss-sangen fordi hun hadde sett noen
lysglimt i den mørke salen. Synderen som forsøkte seg med live-overføring via
mobiltelefon, ga seg ikke til kjenne. Og etter en stund gikk Te Kanawa videre i
programmet. Men det var et par minutter da stemningen på scenen var ganske
amper, og man lurte på om hun ville forlange kroppsvisitering.
