Personlige utsagn

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1995

Magne Hegdal

Komposisjoner 1991/92

BIT-20 Ensemble

AURORA

Den eldre avantgarden hadde ikke mye sans for kunstnerens person. Adorno talte om «den slette subjektivitet» og betraktet det personlige uttrykket som en forstyrrende tilfeldighet i verket. For Schönberg og hans etterfølgere gjaldt det primært om å forløse objektive tendenser i det musikalske materialet, derfor forsøkte de å konstruere formelle systemer som kunne begrense kunstnerens personlige inngripen til det minimale. John Cage gikk til den annen ytterlighet og bekjempet de personlige tilfeldighetene ved å la musikken styre av tilfeldige, ytre omstendigheter.

Men trangen til subjektivt uttrykk er vanskelig å bli kvitt. Og i disse årene, på terskelen til et nytt århundre, svinger pendlet tilbake, stadig flere komponister bryter de objektive regelsystemenes tvang og eksperimenterer med tradisjonelle, mer personlig pregete komposisjonsteknikker. Og de beste av dem demonstrerer at ikke all musikalsk subjektivitet nødvendigvis er slett.

Magne Hegdal er en av dem. Etter mer enn 20 års arbeid med radikale tilfeldighetsteknikker, begynte han på slutten av 80-tallet å gripe tilbake til »«en mer fysisk og intuitiv musikk» – som han selv uttrykker det. På den nye platen er det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med denne musikken – og til enda en gang å glede seg over BIT20-ensemblets høye standard.

Det er tre verk på platen: et stykke for kammerorkester («Pour Ensemble»), en klavertrio («For 3») og en strykekvartett («Bona Nox - Wolfgang in memoriam»). Selvsagt merker man Hegdals bakgrunn i tilfeldighetsmusikken, både i de enkelte forløpene og i den temmelig utradisjonelle satsoppbygningen: førstesatsen i «For 3» er f.eks. en 25 minutter lang, vill fantasi som etterfølges og kontrasteres av en 7 sekunder lang annensats! «Jeg elsker stadig ubalanserte former», sier Hegdal. Jovisst.

Men først og fremst er platen en overbevisende demonstrasjon av Hegdals håndverksmessige ferdigheter, og spesielt av hans høyt utviklede satsteknikk. Eksemplene er mange: den sjarmerende rytmiske førstesatsen i «Pour Ensemble»; fiolinen og celloens langsomme forskyvinger og forvandlinger av det tematiske materialet i «For 3»; de humørfylte musikalske sitatene i «Bona Nox» osv. Man kunne fortsette lenge: det er simpelthen utrolig mye god musikk på denne platen, tre frodige, viltvoksende verk, samtidsmusikk med helt elementære musikalske kvaliteter – i en konstant velopplagt og kompetent fremførelse.

Platen med Hegdals musikk er den første i en serie CD-er med norsk samtidsmusikk som BIT-20 innspiller på oppdrag av Norsk Komponistforening. Senere på året følger plater med verk av bl.a. Arne Nordheim, Håkon Berge og Kåre Kolberg. Hvis de neste platene holder samme høye nivå som denne, er det al mulig grunn til å glede seg.

Bølger av is og sten

Bergens Tidende Morgen, 13.03.1995

Move

Verk av Rolf Wallin

BIT 20, Cikada m.fl.

Hemera HCD 2903

Man tar en lommeregner, skriver tallet 1, ganger det med 2, ganger resultatet med 2 – og hvis man fortsetter på denne måten, varer det ikke lenge før man kommer frem til tall som er så store at lommeregneren ikke kan romme dem.

Matematikerne bruker samme grunnprinsipp når de konstruerer deres fraktaler: de velger et enkelt uttrykk, omskriver det med en enkel regel, omskriver resultatet på samme måte – og i løpet av ganske få gjennomregninger blir resultatet helt uoverskuelig. Men hvis computeren er kraftig nok, kan man fortsette slike omskrivninger i det uendelige og få stadig mer kompliserte uttrykk frem.

Når man avbilder slike uttrykk grafisk, kan resultatet bli noen fascinerende, nesten «organiske», former. Og det er nettopp denne spenningen mellom det strengt regelbundne, det uendelig kompliserte og det organisk «naturlige» som gjør at fraktalene virker så inspirerende på mange moderne kunstnere i disse årene. Komponisten Rolf Wallin er en av dem. På platen Move fremlegger han fem verk for små besetninger der han arbeider med å avbilde fraktaluttrykk. Det er en plate som det er vanskelig å bli ferdig med, en plate med spennende, interessant – og ikke helt uproblematisk – musikk.

Saken er jo at de organiske formene ikke ligger i fraktalene selv – de er resultatet av et estetisk valg, av selve det avbildningssystemet som matematikeren eller kunstneren velger å arbeide med. Det som i et bestemt grafisk system fremtrer som de nydeligste, krystallaktige formene, blir i et annet system til helt ugjennomtrengelig krimskrams. Og noe tilsvarende gjelder for den musikalske oversettelsen av fraktalenes språk: Man unngår simpelthen ikke det personlige, estetiske valget.

Men i Wallins tilfelle virker det som om han ikke riktig kan beslutte seg. I noen verk velger han nettopp en slags «organiske» løsninger og skaper lange svevende passasjer av eiendommelig kald skjønnhet. Eksempler på dette er «onda di ghiaccio» – en bølge av is – for kammerensemble, eller de eksplosive støysekvensene i «stonewave» for slagverk. Men han er tydeligvis også fascinert av det ugjennomsiktig kaotiske, i det minste er det lange strekk på platen der musikken er like grågrumset og konturløs som de mest gjennomsystematiserte verk fra serialismen glansperiode.

Den gang som nå, problemet er det samme: Det hjelper ikke å vite at musikken er konstruert etter alle den matematiske kunstens regler – for lytteren i salen eller ved CD-spilleren hører jo ikke det underliggende systemet, kun den klingende musikken.