Mads Eriksen Band
Bergen Filharmoniske Orkester
Dirigent: Hannu Lintu
Utescenen, USF
«Det er historisk sus over denne kvelden», ropte konferansieren
begeistret. Han hadde for så vidt rett. Det var unektelig noe historisk, noe
umiskjennelig foreldet, trett og møllspist over hele arrangementet. For det har
jo vært prøvd så mange ganger før: Like siden den aller første gitaristen i sin
tid satte strøm til instrumentet, har velmenende mennesker forsøkt å servere
rock i symfonisk innpakning – for å hjelpe litt til, for å skape litt
oppmerksomhet om rocken, om den symfoniske musikken, eller om begge deler. Og
vanligvis har det musikalske utbyttet vært presis like minimalt som denne
kvelden på verftet da Mads Eriksen møtte Harmonien.
Først spilte de hver for seg. Harmonien arbeidet seg traust og iherdig
gjennom en Stravinskij-sats og Olav Anton Thommesens Barbaresk. Vi hørte de
samme stykkene sist dirigenten Hannu Lintu var i byen, og den gang ble de spilt
med betydelig mer energi. Også Mads Eriksen har vi hørt bedre før. Han og
bandet freste seg gjennom et par originalkomposisjoner – kontant,
forretningsmessig, uentusiastisk. No nonsense. Og så var det tid til samspill.
«Grensesprengende», skrek konferansieren lykkelig når Harmonien pøste
slapp, patetisk supermarked-musak ut over Mads Eriksens gitar. «Fusjon», ropte
han når Mads Eriksen spilte melodistemmen i Solveigs Sang. Fusjon, my foot! Det
var omtrent like mye grensesprengende fusjon på verftet den kvelden som når
Boston Pops i sin tid spilte Beatles-låter, eller når James Last spilte Mozart’s
Greatest Hits.
Og Boston Pops og James Last spilte i det minste den slags med
overbevisningens varme. Fredag på verftet var det hverken overbevisning eller
varme å spore. Mads Eriksen med steinansikt under capsen, Hannu Lintu og
Harmonien i fine, nye Dr. Martens boots – alle hadde de det tydeligvis aldeles
elendig. Men alle tok det pent, alle oppførte seg høflig og strengt
profesjonelt – selv Olav Anton Thommesen som ble halt opp på scenen og måtte
svare på dumme spørsmål.
Den eneste som moret seg uforbeholdent var visst konferansieren. Eller
kanskje var også han bare en profesjonell som prøvde å klare en umulig jobb?
