Bergens Tidende, 21.01.2023
Richard Wagner: Parsifal
Nicolai Riise, regi og scenisk konsept
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Jentekor, Edvard Grieg Guttekor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Anmeldelsen er basert på forestillingene onsdag (akt 1) og torsdag (akt 2 og 3). Operaen fremstilles i sin helhet lørdag 21. januar, en forestilling som samtidig strømmes på Bergenphilive.no
Minimalistisk versjon av Richard Wagners middelalderfantasi
Bergen Filharmoniske Orkester starter vårsesongen med en musikalsk kraftprestasjon: en komplett fremføring av Richard Wagners aller siste verk, den kolossale operaen «Parsifal» som han arbeidet på i mer enn tjue år og først ble ferdig med i 1882.
I Grieghallen fremføres dette wagnerske middelaldermysterium som en «scenisk konsert» – det vil si en konsert der sangerne er ikledd kostymer og agerer mot hverandre som i en vanlig operaforestilling, men der orkestret sitter bak dem på scenen mens selve handlingen utspiller seg i et knøttlite, stilisert scenerom foran musikerne.
BFO og sjefdirigent Edward Gardner har tidligere hatt suksess med slike oppsettinger – tenk bare på konsertversjonen av Benjamin Brittens «Peter Grimes» i 2017. Men virker denne minimalstrategien i et verk av så gigantiske dimensjoner som «Parsifal»?
Det er riktignok aldri mye direkte, fysisk utfoldelse på scenen i en Wagner-opera. Det meste av handlingen består vanligvis i at en eller flere personer står rett opp og ned – som i et oratorium – og gjenforteller noe som har skjedd en annen gang, et annet sted.
Slik er det også i det meste av «Parsifal». I første akt forteller den gamle Gurnemanz (Brindley Sherratt) om ridderne som vokter «den hellige gralen», et kar med Jesu blod. Opprinnelig voktet de også «det hellige spydet» som såret Jesus på korset, men dette mistet de da lederen deres, Amfortas (Johan Reuter), tapte det i kamp mot den onde trollmannen Klingsor (Olafur Sigurdarson).
I løpet av denne kampen fikk Amfortas et smertende, ulegelig sår i siden. En profeti forteller at bare en «uskyldig dåre» som føler medfølelse, kan helbrede ham. Gutten Parsifal (Stuart Skelton) som forviller seg inn på riddernes slott mot slutten av første akt, er – viser det seg – denne uskyldige dåren.
Det er en smule mer fysisk handling i resten av operaen. I akt 2 finner Parsifal frem til Klingsors hage der noen vakre «blomsterpiker» og den «ville» kvinnen Kundry (Ricarda Merbeth) forsøker å forføre ham. Han motstår fristelsen, bryter Klingsors makt og tar med seg det hellige spydet. Og i tredje akt finner han da, etter mange års søken, tilbake til gralsriddernes slott der han helbreder Amfortas, hever den gamle forbannelsen som har hvilt over Kundry og blir kåret til ny leder av ridderne.
Regissøren Nicolai Riise fremstiller hele denne lange, innfløkte historien med veldig beskjedne sceniske midler. Solistene og medlemmer av det store, sammensatte koret beveger seg omkring foran orkesteret i stramt koreograferte opptrinn og skaper – tross det begrensede uttrykket – ofte ganske bevegende effekter og monumentale tablåer.
Moderne regissører som arbeider med fullskala-oppsettinger av «Parsifal», bruker vanligvis den sceniske fremstillingen til å presentere mer eller mindre fantasifulle «tolkninger» av Wagners gåtefulle tekst. Dette slipper vi for i BFOs versjon. Det er simpelthen begrenset hva Nicolai Riise kan få til i så måte med de enkle virkemidlene han har til rådighet. Resultatet i Grieghallen blir derfor en temmelig asketisk – og på et vis også temmelig tradisjonell – fremstilling av operaens fortelling, en fremstilling som i stil kan minne litt om de klassiske Wagner-forestillingene i 1950-tallets Bayreuth.
I en oppsetting av denne stiliserte typen får de musikalske aspektene en helt avgjørende betydning. Det sceniske uttrykket trer i bakgrunnen, mens sangen og orkestermusikken blir forestillingens bærende elementer. Og i så måte er BFOs versjon veldig vellykket.
Den australske tenoren Stuart Skelton er, som vanlig, et musikalsk kraftsenter. Parsifals parti er som skapt for ham. Stemmen hans har voldsom styrke i bunnen og han har alle de strålende toner i toppregisteret som vi forventer av en skikkelig wagnersk «Heldentenor». Parsifals kvinnelige motspiller, den bannlyste Kundry, blir sunget på forbilledlig vis av den tyske sopranen Ricarda Merbeth som fyller rollen med forførelse, kraft og motstridende følelser.
Blant de dype herrestemmene er «fortelleren» Gurnemanz den sentrale figuren. Den britiske bassen Brindley Sherratt fremstiller ham med imponerende scenisk nærvær og naturlig, musikalsk autoritet. Danske Johan Reuter gir en uttrykksfull fremstilling av den lidende Amfortas, og islandske Olafur Sigurdarson har en fin, kort innsats som trollmannen Klingsor.
Det store sammensatte koret danner solid bakgrunn for handlingen og har mange flotte selvstendige innslag. Men forestillingens viktigste musikalske aktør er egentlig Bergen Filharmoniske Orkester som under Gardners ledelse skaper den dramatiske rammen og følger og illustrerer handlingen med en finstemt, pulserende versjon av Wagners musikalske flo og fjære.
Alt i alt: en musikalsk kjempebragd. Og en imponerende start på BFOs vårsesong.
