Bergens Tidende, 01.10.2021
Matthias Goerne, baryton
Leif Ove Andsnes, piano
Håkonshallen
For en forrykende uke det har vært! En uke på sangens vinger, en uke i Schuberts tegn.
Siste lørdag ble de norske koronarestriksjonene fjernet. Det ble igjen mulig å gå på konsert uten publikumsbegrensninger. Og på tirsdag satt vi da i Håkonshallen, tett sammen i en fullsatt sal, og hørte den fantastiske tyske barytonen Matthias Goerne synge Schuberts syklus «Die schöne Müllerin» akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Og ikke nok med det – dagen etterpå ble det igjen konsert med Goerne og Andsnes, nå med «Winterreise», Schuberts andre store sangsyklus. Samme sted og fullsatt sal.
«Die schöne Müllerin» og «Winterreise» er komponert med fem års mellomrom på 1820-tallet, men de er ganske forskjellige, både musikalsk og tekstmessig, og gir Goerne anledning til å fremvise alle sider av sitt formidable talent.
«Die schöne Müllerin» er en lang, sammenhengende musikalsk fortelling. Igjennom tjue sanger hører vi historien om en farende svenn som tar arbeide hos en møller. Han forelsker seg i møllerens datter, hun avviser ham og han drukner seg i elven som driver møllehjulet.
Goerne bruker alle sine dramatiske evner til å folde denne historien ut.
Han «spiller» de ulike figurene, fremviser dem fysisk på scenen – vi ser
møllerdatteren og hennes far, vi ser møllersvennen og rivalen hans, den farlige
jegeren. Goerne karakteriserer figurene vokalt – stemmen hans er kraftig, med
maskulin dybde og tyngde. Men den har også en spennvidde som gjør det mulig for
ham å gå helt opp i tenorenes lyse område og fremstille den unge møllerdatteren
tvil.
Vi hører og forstår figurene i situasjonen, men Goerne får oss samtidig til å se dem utenfra. Vi skjønner møllersvennen misforståelser og mistolkninger. Og vi hører alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.
Leif Ove Andsnes er Goernes oppmerksomme ledsager på reisen gjennom dette omskiftelige landskapet. Han viser frem alle de brå melodiske kastene og harmoniske stemningsskiftene i Schuberts musikk. Og han spiller overgangen fra dur til moll i «Tränenregen» så frysende kaldt at vi allerede på midten av reisen forstår hva som kommer til å skje med denne naive møllersvennen.
Det ligger også en liten fortelling i «Winterreise»: En mann kommer til en fremmed by, møter en ung kvinne, forelsker seg og blir avvist. Men fortellingen er egentlig bare det skissemessige utgangspunktet for noe langt mer. For slik Goernes fremstiller dette verket, blir «Winterreise» først og fremst en beskrivelse av en psykologisk tilstand, en nesten modernistisk samling musikalske fragmenter og bilder av tap og sorg.
Igjennom de 24 sangene fremstiller Goerne disse bildene med sublim dramatisk og musikalsk innlevelse. Vi «ser» denne mannen, «ser» ham drive omkring i et vinterlig landskap der alt minner ham om tapte muligheter. Og vi hører ham, hører hans knuste forhåpninger, hører hans plutselige utbrudd av rasende fortvilelse mens sorgen etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel – inntil han i den aller siste sangen møter Døden i skikkelse av en gammel lirekassemann.
Det er ingen som bedre enn Goerne forstår å synge frem alle disse nyansene i Schubert musikk slik at «Winterreise» blir et stort, rystende psykodrama. Og det er ingen som bedre enn Leif Ove Andsnes forstår å fange opp alle musikkens sprikende signaler og kontraster og gjøre klaverstemmen til en selvstendig med- og motspiller på reisen gjennom Schuberts vinterlandskap.
For et makkerpar!
