Chopin: Ballades & Nocturnes
Leif Ove Andsnes, klaver
Sony Classical
Leif Ove Andsnes tar tak i fire av mest krevende verk i klaverlitteraturen.
I begynnelsen er alt enkelt og liketil: Klaveret spiller en
kort introduksjon, et sangbart tema, noen variasjoner. Så et nytt tema, andre
variasjoner, andre utbroderinger. Og så, plutselig, er allting ikke fullt så
enkelt lenger: De to temaene fletter seg inn i hverandre, de kommer i konflikt,
de beveger seg gjennom stadig nye tonearter, de opptrer i stadig nye
forkledninger. Og til sist endrer musikken helt karakter: «Presto con fuoco»
sier notene – her skal det spilles «veldig fort og ildfullt»: Musikken raser
fremover i brennende, halsbrekkende løp, lyden blir kraftigere og kraftigere
inntil vi er fremme ved aller siste takt og den aller siste ettertrykkelige
akkorden.
Det er Chopins Ballade Nr. 1 vi hører. Og det er Leif Ove
Andsnes som sitter ved klaveret. Det er en stund siden han sist spilte inn
Chopins klavermusikk på plate. Den gang, i 1992, gjaldt det klaversonatene
pluss noen mazurkaer og etyder. Nå, et kvart århundre senere, vender han
tilbake til Chopin, og denne gang tar han tak i de fire Balladene – fire av de
tyngste, mest krevende verk i hele klaverlitteraturen.
Det var Chopin selv som skapte genren «ballade». Navnet
henspiller på de gamle middelalderlige folkesangene. Det er også sanger i
Chopins ballader, og de forteller også historier. Men de gjør det uten ord,
bruker bare klaverets egne musikalske midler til å skape forløp og fremdrift.
Det er ikke nødvendigvis slik at vi kan høre eller forestille os personer og
konkrete dramatiske handlinger i disse verkene. Fortellingen ligger i musikken
selv, i det tematiske og melodiske materialet som spennes opp i store
kontraster og konflikter og som først kommer frem til en løsning i aller siste
takt.
Andsnes har et kvart århundres musikalske erfaringer med seg
når han nå vender tilbake til Chopin. Han spiller de fire balladene virtuost,
med en teknisk briljans som får de kompliserte fortellingene til å stråle og
funkle. Og han spenner opp et enormt følelsesregister – fra de sarteste, mest
sorgfulle rørelsene til de største, mest stormende og kraftfulle
uttrykkene.
Og så er det samtidig en særegen skarphet og klarhet i
tolkningene hans. Andsnes legger materialet frem, «con fuoco», ildfullt, han
følger og gjør rede for de store utviklingsforløpene. Men viser samtidig frem
fortellingenes indre mekanikk. Det er som om han på en og samme tid både er
inne i det store følelsesuttrykket og samtidig står nøkternt utenfor og
demonstrerer den underliggende musikalske logikken. Som for eksempel det stedet
i Ballade Nr. 2 der han introduserer andretemaet og musikken plutselig tar en
overraskende harmonisk vending og i tillegg skal spilles «Presto con fuoco».
Andsnes håndterer overgangen teknisk perfekt og viser så frem i det etterfølgende
forløpet hva som var den musikalske meningen med dette abrupte girskiftet.
På denne platen brenner Chopins fire ballader klart og
strålende. Og de er samtidig – på forunderlig vis – gjennomlyst slik at vi
nesten kan høre deres indre struktur.
Inn i mellom de fire balladene spiller Andsnes tre andre
verk av Chopin, tre av de korte nocturnene – for, som han sier, å gi lytteren
tid til å puste ut før det går løs med nye, dramatiske fortellinger.
