Bergen, 20.01.2018
Det tar litt tid før man får summet seg – men jo, vi dro altså
til Hamburg og fikk sett Wagners Walküre på Staatsoper sist søndag.
Oppsettingen – ved Claus
Guth (regi) og Christian Schmidt (scenografi) – er ti år gammel. Og temmelig grusom.
Første akt utspiller seg i et Ikea-showroom. Nothung-sverdet stritter ut av en
isoporplate på baksiden av et kjøkkenskap, og Siegmund trenger ikke mye styrke,
bare den ene hånden, for å dra det løs. Wotans ekteskapelige krangel med Fricka
i andre akt foregår på et funksjonalistisk arkitektkontor mellom skalamodeller og
neonrør. Og valkyrjene? Vel, de er en gjeng tøysete tenåringsjenter som bor på
en sønderbombet internatskole. De tilbringer det meste av tredje akt på
sovesalen der de flytter ørkesløst rundt på fire ramponerte køyesenger. Jo da
Men så var det da heller ikke på grunn av denne gamle oppsettingen
vi var kommet til Hamburg. Vi dro dit for å høre – og se – Matthias Goerne i
rollen som Wotan. Han er «artist in residence» på Elbphilharmonie i januar, og Staatsoper
Hamburg har benyttet denne anledningen til å få ham på scenen i Die Walküre, to
ganger med en ukes mellomrom.
Goerne er jo først og fremst tidens store liedsanger. Men de
siste årene har han begynt å ta enkelte operaoppdrag. Blant annet har han
sunget Wotan-partiene i Jaap van Zweden og Hongkongfilharmoniens konsertutgaver
av Ringen – som i ettertid er blitt til fine Naxos-utgivelser. Men framføringene
på Staatsoper Hamburg nå i januar er – meg bekjent – hans debut som Wotan i en
full scenisk versjon av Die Walküre.
Hvordan er han så i denne rollen? Annerledes enn de
tradisjonelle Wotan-fortolkerne. Men imponerende. Goernes Wotan er en stor,
dominerende skikkelse som skaper rom omkring seg. Han veksler mellom myndig besluttsomhet
og innadvendt grubleri og preger alle omgivelsene med intensitet og autoritet. Denne
Wotan er – slik det forventes – en scenisk nærværende, veldig fysisk figur –
men er også en fintmerkende sanger som forstår å utnytte alle liedfortolkerens
erfaringer i sin musikalske gestaltning av rollen. Goerne fanger de store linjene,
de følelsesmessige omslagene og alle de sarteste nyansene i Wagners libretto og
gir dem et bevegende, musikalsk og vokalt uttrykk. Wotans dialog med Brünhilde i
tredje akt er høydepunktet i enhver framføring av Die Walküre. I Goernes
framstilling blir den et musikalsk psykodrama, et langt, gestisk og musikalsk forløp
der Wotan etter hvert forvandles fra rasende, straffende guddom til sørgende,
klagende far. Bedre kan denne scenen neppe spilles eller synges.
Goerne fikk godt motspill av amerikanske Lise Lindstrom i
rollen som Brünnhilde. Og i ensemblet ellers var det mange gode innsatser
underveis, blant annet av de to andre amerikanerne, Robert Dean Smith og Jennifer
Holloway, i rollene som det elskende søskenparet Siegmund og Sieglinde. I
orkestergraven satt Philharmonisches Staatsorchester Hamburg under ledelse av
Kent Nagano. Han arbeider for tiden med et prosjekt der han sammen med Concerto
Köln anlegger et «early music» perspektiv på Wagners operaer og prøver å etablere
en historisk informert oppførelsespraksis. Det var tydelig at han tok
erfaringer fra dette prosjektet med seg inn i tolkningen av Walküre-partituret.
Orkesterklangen var lett og luftig, med kammermusikalsk transparens selv i de mest
dramatiske sekvensene. Og Nagano hadde det ikke travelt, han lot musikerne
utfolde musikken i lange, rolige forløp. Som en anmelder skrev etterpå: Nagano
kom i mål på fire timers ren spilletid – og slo dermed Hans Knappertsbuschs gamle
rekord fra Bayreuth på 1950-tallet.
Blir det flere Wagner-operaer med Goerne? Vel, han fikk tilbud
om å synge i Bayreuth i år, men avslo av hensyn til andre engasjementer. Men holdt
samtidig muligheten åpen for at han kan dra dit ved en senere anledning. Så, jo,
kanskje.
