Fra Buenos Aires til Leipzig

Bergens Tidende, 03.06.2006

Verk av Dvorák, Piazzolla og Beethoven

Leipziger Streichquartett

Per Arne Glorvigen, bandoneon

Steinar Haugerud, kontrabass

Festspillene

Logen

Piazzola møter Beethoven i Logen

Det var ikke noe å si på stemningen og humøret, verken i salen eller blant musikerne. Men musikalsk sett ble kombinasjonen av Per Arne Glorvigens bandoneon og Leipziger Streichquartett aldri helt overbevisende. For når han overtok harmonium-stemmen i et par luftige Dvorák-bagateller, hørtes bandoneonen ut som – ja, nettopp – et harmonium: Tung, prustende, en klamp om foten på de lette strykerne. Og når han drysset overdådige, blomstrende improvisasjoner ut over Piazollas «Tristezas de un doble A», virket strykerakkompagnementet på sin side baktungt, rytmisk stivt og anstrengt. Best lyktes samarbeidet i tre av de fem «Tango Sensations» som Piazzola opprinnelig skrev til Kronos-kvartetten.

Etter pausen var det slutt på utflukten til Buenos Aires. Leipzigerne vendte hjem til den trygge, europeiske hjemmebanen og ga en avdempet, polert tolkning av Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 – der alle sprekker i klangen var tettet, og der alle tematiske konflikter ble fanget i flukten og løst.

Fortids fremtid

Bergens Tidende, 03.06.2006

Mozart Maraton I

Rachel Podger, fiolin

Gary Cooper, fortepiano

Leipziger Streichquartett

Festspillene

Logen

Overveldende start på Mozart Maraton

Det ble helt stille i Logen, åndeløst stille, da Rachel Podger satte buen i tarmstrengene og startet Mozarts fiolinsonate i B-dur, KV 454. Vel er hun kjent som en av tidligmusikkens superstars, og vel har hun gjennom de siste årene hatt en eksplosiv platekarriere med kritikerroste innspilninger av Vivaldi og Bach. Men verken begeistrede presseoppslag eller prisbelønte plater hadde forberedt oss på dette, på denne fantastiske fiolinisten, på denne skjøre, vare klangen, på de duse pastellfargene og det florlette, nesten gjennomsiktige satsbildet som hun og den glimrende pianisten Gary Cooper mante frem.

I disse årene er det er vanlig å aktualisere og oppdatere Mozart. Podger og Cooper velger den motsatte strategien: De spiller ham tilbake, spiller ham i samtidens stil, og klarer samtidig å redde alt det friske og levende, alt det som den gang var nytt. Og som den gang brøt gjennom rokokkoens porselensaktige overflate og fikk den til å krakelere.

Også Leipziger Streichquartett var i ilden i går kveld, med Mozarts Dissonanskvartett, KV 465, og kvartetten i G-dur, KV 387, to verk som er skrevet nesten samtidig med fiolinsonaten – men som likevel ble utgangspunkt for en helt annerledes tolkning. Det er ikke vanskelig å høre at disse musikerne har en fortid som stemmeførere i Gewandhaus-orkestret. Det er det avrundede, det polerte, den tette, homogene klangen som er deres ideal. Men man skal ikke la seg lure av den kultiverte, avslepne spillestilen. For Leipzigerne har, like fullt som Podger og Cooper, sans for de friske, fremadrettede momentene i Mozarts musikk. Det merker man for eksempel når de smeller til i Dissonans-kvartettens menuett slik at man nesten hører hvordan musikken vokser seg ut av tradisjonens stramme form og forvandler seg til noe nytt og fremmed. Det er i slike øyeblikk man hører lyden av det som – den gang – skulle komme. Lyden av fortids fremtid.