Gustav Mahlers 10. symfoni, ed. Clinton Carpenter
Andrew Litton, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Andrew Litton og BFO med skuffende versjon av Mahlers 10. symfoni
Til våren skal Andrew Litton spille inn Mahlers ufullendte 10. symfoni med Dallas Symphony Orchestra. Han har valgt Clinton Carpenters versjon av verket, ikke Deryck Cookes som de fleste andre dirigenter bruker. Og hvorfor da? - ble han nylig spurt i et intervju. To be different, var svaret. «For å være annerledes». Enkelt og greit.
Å være annerledes er en bra strategi for en
yngre dirigent som prøver å finne nisjene i et overfylt platemarked. Men er det
bra nok, musikalsk sett? Carpenters versjon er givetvis annerledes enn Cookes.
Men er den bra nok, musikalsk sett?
Disse
spørsmålene reiste seg da Litton spilte Carpenter-versjonen med Bergen
Filharmoniske Orkester på torsdag. Og la det være sagt med en gang at det
naturligvis ikke er enkelt å svare på slikt. Hvis man aksepterer at det går an
å jobbe videre med Mahlers etterlatte skisse-partitur, må man også akseptere at
det kan realiseres på ulike måter. Enhver versjon vil være basert på valg som
kan diskuteres, men det er ikke noe endelig fasit. Den eneste som kunne avgjort
saken, fikk aldri satt den siste streken. Mahler er død. Det finnes ikke noen
10. symfoni. Bare et skisse-partitur. Og uendelige valgmuligheter.
Når dette
er sagt og alle forbehold er tatt, konstaterer vi like fullt at selv om Andrew
Litton er en solid dirigent og argumenterte energisk og entusiastisk for saken
sin, så demonstrerte torsdagskonserten meget klart hvorfor Carpenters versjon
sjeldent spilles: Det er rett og slett for mye Carpenter i den. For Carpenter
har ikke bare, som Cooke, instrumentert det som var, han også fantasert om det
som ikke var, han har lagt til, fylt ut og gått langt inn over den grensen som
skiller redaksjon fra komposisjon - for å få denne versjonen til å klinge
«mahlersk». Men Carpenter er ikke Mahler. Og resultatet er blitt noe meget
merkverdig, meget «u-mahlersk».
Cookes versjon er klar, enkel, men virker - av gode grunner
- tynn, asketisk, nesten skrapet. Carpenters versjon er derimot tett,
overlesset og ugjennomsiktig både i redegjørelsen for de store strukturene i
Mahlers partitur og i den klanglige realiseringen. I tillegg er den ofte flat
og banal, spesielt i femtesatsen hvor Carpenter triumferende spiller svulstig
kitsch ut i stedet for høystemt, tragisk patos. Den italienske filmkomponisten
Enrico Morricone høres av og til ut som Mahler; å få Mahler til å høres ut som
Morricone - det er noe av en bedrift.
At orkesterklangen var uvanlig skinger og skarp, er ikke
utelukkende Carpenters skyld. Det kraftig utvidede BFO hadde tydeligvis hatt
alt for lite øvetid til denne vanskelige oppgaven. Allerede i den komplekse
overgangen til de mektige «sammenbrudd»-akkordene i førstesatsen, var det
voldsomme problemer i treblåserne. Og utover kvelden var det tilsvarende
artikulasjons- og presisjonssvikt i de fleste grupper. Best lyktes den korte,
sataniske Purgatorio-satsen, men også her var det sprik og ru pletter. At
trompetene kom i havsnød i sistesatsen er fullt forståelig - alle verdens
trompetister sliter med slike strabasiøse passasjer på slutten av en lang
kveld. Betydelig mer problematisk er det at orkestret som helhet aldri var
skikkelig samspilt. Og at de enkelte satsene derfor kom til å fremstå som langt
mer rå og usammenhengende enn både Mahler og Carpenter formentlig hadde tenkt
seg.
