Verk av Mozart og Beethoven
Bergen Filharmoniske Orkester
Dirigent: Emmanuel Krivine
Grieghallen
Bergenfilharmonikerne i krevende og ambisiøst program.
Mozarts symfoni nr. 40 og Beethovens tredje – på samme
konsert. Det høres kanskje litt tradisjonelt ut? I realiteten er det et meget
ambisiøst program, formentlig noe av det mest krevende et orkester kan velge å
spille. For med disse to verkene er vi jo ved selve fundamentet under de siste
to hundrede års symfoniske tradisjon: Mozarts g-moll symfoni fra omkring 1790,
det lite orkesteret, den oversiktlige formen, musikken som nettopp har funnet
seg selv, og så Beethovens ruvende «Eroica», femten år yngre, det store
formatet, den nye musikken som sprenger seg løs og vokser ut gjennom det
klassiske formskjemaet.
Bergenfilharmonikerne har de ressursene som trenges til å
løse en slik krevende oppgave. Og franske Emmanuel Krivine er en solid,
omhyggelig dirigent med sans for musikkens indre mekanikk. Det hørte vi
allerede i førstesatsen av Mozart: klangbildet sto klart, nesten gjennomsiktig,
samspillet innenfor og på tvers av de enkelte seksjonene var presist, alle
rytmiske figurer var på plass, det ble spilt aksentuert med fremdrift og flyt.
Dette generelle inntrykket holdt seg i de to midtersatsene,
men her var det vanskeligere for orkesteret å få sammenheng og bevegelse i
musikken, og først i den avsluttende allegro ble det igjen spilt med energi og
fremdrift. Det samme mønsteret gjentok seg i Beethoven: pertentlig presisjon,
omhyggelig innstuderte rytmiske figurer, klare, skarpe konturer – men også
ganske omfattende formproblemer. Som helhet manglet tolkningen det store
åndedraget, og det var vel kun den hurtige scherzoen som riktig lyktes.
Det trenger sikkert ikke være slik, men torsdag kveld virket
det som om den tekniske presisjonen ble betalt med en alt for høy musikalsk
pris, som om Krivines perfeksjonistiske fokusering på detaljene forhindret ham
i å se de bærende konstruksjonene i disse to store byggverk.
