J.S.Bach: Messe i H-moll
Bergen Domkantori m.
diverse solister
Domkirkens Orkester
Dirigent: Magnar
Mangersnes
Domkirken
Bachs mektige, splittede H-moll messe er et av de verkene som det har
vært mest strid om de seneste årene. Radikale musikkhistorikere og
barokkmusikere har kjempet hardt mot de tradisjonelle fremførelsene, de store,
pompøse besetningene og har i stedet foreslått mer avdempede løsninger – blant
annet med henvisning til de begrensede mulighetene Bach selv hadde til
rådighet. Det er f.eks. ikke mange år siden at Harnoncourt kom med en
gjennomført kammermusikalsk tolkning av verket
med et lite orkester, originalinstrumenter og kraftige innslag av
guttestemmer i koret.
I forhold til disse frontene kunne konserten i Domkirken søndag kveld
oppleves som et aldri så lite forsvar for den eldre tradisjonen med dens
kraftige, vitaminstruttende oppførelser. Ganske visst er Domkantoriet talmessig
sett ikke noe stort kor, men likevel var det over hele fremførelsen en klar
vilje til den store gestus, det sterke uttrykket.
Man merket det allerede i de aller første taktene, i det aller første
Kyrie ropet som ble sunget så guddommelig, så tett og kraftfullt at tårene sto
i øynene. Og slike sterke momenter var det mange av underveis, f.eks. en stripe
nydelige korsatser i Credo-delen – med en sublim nedtoning på «sepultus est» i
Crucifixus og en elastisk, gyngende versjon av Resurrexit som høydepunktene. Og
det var hele tiden gode innsatser fra instrumentalsolistene.
Men det var sant å si også mye som kunne ha vært bedre. Det tok f.eks.
nesten en time før sopranene fikk sunget seg opp. Orkestersatsen ble
gjennomgående dirigert temmelig fotgjengeraktig med litt for mange svikt i
kommunikasjonen til kor og solister slik at den samlede rytmen ofte var ujevn
og vaklende. Og solopartiene lå tydeligvis helt i utkanten av de fem lokale
solistenes rekkevidde.
