London Sinfonietta
Dirigent: Elgar Howarth
Engang var det en lidelse
å høre moderne musikk. Ikke nødvendigvis på grunn av musikken selv, men fordi
den som regel ble spilt av motvillige orkestermusikere, uten sans for saken og
uten det musikalske overskuddet som trenges. De tidene er forbi. Den
samfunnsmessige arbeidsdelingen har også satt seg igjennom på musikkens område.
I dag er samtidsmusikk en temmelig stor nisje i musikklivet, en spesialitet som
forvaltes av profesjonelle.
London Sinfonietta som
gjestet Grieghallen på onsdag har vært en drivende kraft i denne utviklingen.
Det merkes at orkestret består av eksperter, av folk som har 25 års erfaring
med å formidle moderne musikk: Her var det bestemt ingen tekniske problemer;
under Elgar Howarths sikre ledelse var alt konsentrert om saken selv, om
musikken, om fortolkningen.
Det startet med Witold
Lutoslawskis Chain I fra 1983 og det sluttet med Robert Saxtons imponerende
kammersymfoni The Circles of Light fra 1985, og innimellom hørte vi en rekke
verk for mindre besetninger, alle komponert innenfor de siste ti-femten år, og
i de fleste tilfeller skrevet direkte til London Sinfonietta. Teknisk krevende
verk, men også verk med helt elementære musikalske kvaliteter, som f.eks.
Oliver Knussens Songs Without Voices, en samling små sjarmerende stykker der
enkelte av orkestrets instrumenter eksponeres i korte soloer. Alt sammen
fremført med energi og humør.
Men den topp-profesjonelle
fremføringen har kanskje også sine omkostninger; kanskje blir musikken av og
til litt for pen, litt for blankpolert når ekspertene tar over. I det minste er
det tankevekkende at det egentlig kun var ved oppførelsen av norske Åse
Hedstrøms enerverende og bevisst uskjønne Voci fra 1991 at man fornemmet litt
av den risiko og ville satsingen som i sin tid var den moderne musikkens
kjennetegn.
