Et høydepunkt på Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 10.06.22

Festspillene
Verk av Caroline Shaw, Edvard Grieg og Igor Stravinskij
Roomful of Teeth
Paul Lewis, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Flott avslutningskonsert med Grieg, Stravinskij og vokale overraskelser

Det var onsdag. Det var Festspillenes avslutningskonsert i Grieghallen. Og det var det velkjente mønsteret: Et kort åpningsverk, så Griegs klaverkonsert, og til sist, etter pausen, et stort orkesterverk. Programmet var tradisjonelt, jo visst – men det var rom for avvik og overraskelser.

For eksempel åpnet konserten med et nytt, temmelig utradisjonelt verk for vokalgruppe og orkester. Verket «Microfictions, Vol. 3» er skrevet til Bergen Filharmoniske Orkester av den amerikanske komponisten og vokalisten Caroline Shaw – som selv deltok i kveldens urfremføring som medlem av gruppen «Roomful of Teeth».

Verket som er delt i fire korte avsnitt, er basert på ultrakorte tekster av twitter-forfatteren T. R. Darling. Musikalsk sett er det snakk om ganske enkle tonerekker som gjentas og brytes opp og forvrenges ved hjelp av uortodokse vokalteknikker mot en minimalistisk orkesterramme der strykere og slagverk er i sentrum.

«Microfictions, Vol. 3» fremsto ved urfremføringen som et underholdende, upretensiøst verk, et verk som først og fremst er skrevet for å gi «Roomful of Teeth» anledning til å fremvise deres imponerende arsenal av vokaluttrykk. Her var det strupesang, blafrende overtoner og skjærende dissonanser – som ble forvrengt og forstørret og kastet omkring i rommet ved hjelp av forsterkere på scenen.

Da var det tid for Griegs a-moll konsert (op. 16) med den store, engelske pianisten Paul Lewis som solist. Her i byen er vi vant til å høre Leif Ove Andsnes spille Grieg-konserten skarpt, nøkternt, «moderne». Paul Lewis betraktet solostemmen fra et noe annet synspunkt. Grieg-bildet hans var både mer lyrisk og mer tilbakeskuende, noe som resulterte i en fin, følelsesfull, tolkning – som dog visse steder kom litt for tett på det søtladent romantiske uttrykket som i sin tid preget de gamle pianistenes versjoner.

Igor Stravinskijs «Vårofferet» hørte vi sist fredag i en versjon for to klaverer, imponerende spilt av Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin. Jeg skrev i min anmeldelse at denne versjonen var som å få se et svart-hvit røntgenbilde av Stravinskijs komplekse verk. På Festspillenes avslutningskonsert fikk vi da høre hele verket i en fantastisk, medrivende fremføring med Edward Gardner i spissen for BFO. Her var det virkelig kommet kjøtt og blod på beina – fargesprakende klangmasser, store rytmiske blow-outs, det hele spilt skarpt og disiplinert av mer enn hundre musikere på scenen.

Et imponerende verk og en imponerende fremføring. Et høydepunkt på den musikalske delen av Festspillprogrammet.

En fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin

Bergens Tidende, 08.06.22

Festspillene
Verk av John Adams, Robert Schumann, Claude Debussy og Igor Stravinskij
Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin, flygeler
Grieghallen

Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin spiller verk for to flygeler

Det står to svarte flygeler med åpne lokk på scenen i Grieghallen fredag kveld. Flygelene er vendt mot hverandre og skjøvet sammen slik at de danner en massiv form, en slags skulptur med svart-hvite tangenter i hver ende.

Leif Ove Andsnes og hans canadiske kollega Marc-André Hamelin kommer inn og setter seg ved tangentene. Og vi skjønner med en gang at denne merkelige, svarte skulpturen i virkeligheten er en maskin – en fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin. For første verk på kveldens program er «Hallelujah Junction» skrevet av amerikanske John Adams.

Tidlig på 1980-tallet tok Adams oss på euforiske reiser i minimalismens musikkmaskiner. I «Hallelujah Junction» fra 1996 kaster han et blikk tilbake på denne heroiske fasen og gjenskaper den gamle euforien ved hjelp av uendelige repetisjoner og forskyvinger av fraser som bølger frem og tilbake mellom de to flygelene.

På konserten fredag kveld spilte Andsnes og Hamelin dette verket med rasende presisjon og nådeløs energi og fikk av og til den ekstatiske hallelujastemningen til å høres ut som noe boogie-woogie-veteranene Meade Lux Lewis og Albert Ammons kunne spilt på et honky-tonk klaver i Chicago en gang i tiden.

Etter denne macho sportsprestasjonen roet musikkmaskinen seg noe ned og gikk over i et langsommere tempo med Robert Schumanns «Seks studier i kanonisk form» (op. 56) i et arrangement av Claude Debussy. Andsnes og Hamelin kastet Schumanns pedagogiske ekkoer frem og tilbake mellom seg, og fikk samtidig frem at det under studienes tørre overflate ligger mye musikalsk stoff som er på nippet til å folde seg ut og bli til romantiske sanger.

Siste verk før pausen var «En blanc et noir», Claude Debussys suite for to klaverer fra 1915, i en fremføring der Andsnes og Hamelin igjen fremhevet det sterke, dynamiske uttrykket og la mindre vekt på det komplekse klangbildet.

Etter pausen var det tid for det verket vi alle ventet på: Igor Stravinskijs «Vårofferet» – spilt i hans egen versjon for to klaverer. Andsnes og Hamelin utga denne versjonen på plate i 2018. Og den platen er grei å ha. Men det er faktisk noe helt annet å høre klaverversjonen spilt live i en konsertsal. Fredag kveld i Grieghallen fikk vi det – en klar, energisk og rå live-versjon, spilt med enorm fysisk spenning og nesten uutholdelig rytmisk fremdrift.

Vi er vant til å oppfatte konsertflygelet som et fleksibelt melodiinstrument. Andsnes og Hamelin – og Stravinskij – minnet oss om at flygelet faktisk tilhører gruppen av slagverk. Allerede ved overgangen fra introduksjonen til «Les Augures printaniers» demonstrerte de dette. Blokkakkordene i det ene flygelet slo ned som et fysisk sjokk. Og de rytmiske eksplosjonene fortsatte gjennom hele verket, helt frem til siste takt.

Det er selvsagt mange musikalske aspekter som forsvinner i en slik fremføring av «Vårofferet» – den store orkestrale instrumenteringen, de sammensatte klangfargene. Andsnes og Hamelins versjon av «Vårofferet» er klart nok noe annet enn Stravinskijs orkesterverk. Deres versjon er svart-hvit som et røntgenbilde. Den viser frem de bærende strukturene, det harde skjelettet som ligger under musikkens kjøttfulle overflate. Det gjør den nesten mer skremmende enn orkesterversjonen.