Verk av Bach, Mozart og Philip Glass
Víkingur Ólafsson, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Det starter veldig enkelt. Et lite klaverstykke i firetakt. Venstrehånden spiller regelmessige åttedeler. Høyrehånden legger regelmessige trioler ovenpå. Fire takter som gjentas og gjentas med ørsmå forandringer.
Stykket heter «Opening» – åpning. Det åpnet i sin tid «Glassworks», Philip Glass’ klaververk fra 1982. På onsdag åpnet det den første live-konserten i manns minne med Bergen Filharmoniske Orkester.
Og for en åpning det ble! For det var Víkingur Ólafsson som satt ved flygelet i Grieghallen. Og ingen spiller Philip Glass som han.
Når Ólafsson puster liv i Glass’ endeløse, mekaniske repetisjoner, er det
ingenting som er enkelt. Han endrer umerkelig betoninger og dynamikk og trekker
forunderlige figurer og vakre bølgebevegelser ut av det spinkle materialet. Og
plutselig er det som om hele musikkhistorien kommer til syne når disse enkle
linjene fletter seg sammen. Du hører flyktige ekkoer av Schubert og Chopin, av
Debussys arabesker, av Griegs Arietta. Og så er det plutselig slutt.
En sublim åpning av en konsert der Ólafsson, Edward Gardner og BFO – etter Philip Glass og 1900-tallets minimalisme – beveget seg bakover til 1700-tallet og trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart.
Smittevernsreglene hadde satt snevre rammer for denne konserten. Vi var
bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. Og på scenen satt et begrenset
antall BFO-musikere på god avstand av hverandre.
Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men nettopp nå under pandemiens strenge regime har det blitt anledning til å ta frem noen av 1700-tallets verk for små orkestre.
På onsdag fikk vi således først høre en spenstig versjon av Bachs Konsert nr. 5 for klaver og strykere (BWV 1056) med Ólafsson solist – kraftfull, energisk i de raske yttersatsene og melankolsk dvelende i den sorgfylte, langsomme – og usigelig vakre – midtsatsen.
Etterpå spilte Ólafsson sitt eget arrangement for klaver og strykere av midtsatsen fra Bachs Fiolinsonate nr. 5 (BWV 1018). Klaveret hadde hovedrollen her med store, blomstrende figurer, mens BFOs strykere trådte i bakgrunnen og spilte et spinkelt akkompagnement – som på et vis minnet om konsertens start med Philip Glass «Opening», der Ólafssons klaverstemme mot slutten ble akkompagnert av BFOs strykere i et noe søtladent arrangement skrevet av den tyske produceren Christian Badzura.
Av hensyn til smittevernsreglene ble det ingen pause denne kvelden. Etter Bach gikk vi rett på Mozart – nå med blåsere på scenen. Først et kort stykke fra Mozarts Serenade nr. 12, en blåsermenuett skrevet etter alle den kanoniske kunstens regler med stemmer som imiterer hverandre og gjentas opp ned i spissfindige omvendinger.
Og da var det tid for Mozarts Klaverkonsert nr. 24 (K 491), en av hans eneste konserter i moll – en mørk, turbulent komposisjon, spilt sterkt og stormfullt av BFO og med Víkingur Ólafsson som klarsynt stifinner gjennom det dramatiske, musikalske landskapet.
Stående applaus. Og da stormen hadde lagt seg – et trøstende gjenhør med midtsatsen i Bachs klaverkonsert.
