Musikkommentar, Bergens
Tidende, 29.08.2010
Verden er full av
musikk. Noe liker man, noe liker man ikke. Og så er det den tredje kategorien:
Musikk man ikke har bedt om å få høre der og da.
Et par ferske
eksempler: Håndverkerne som bytter bordkledning på naboens hus, hygger seg på
stillaset med P3 på full guffe. Klesbutikkene på Torgallmenningen konkurrerer
med omreisende musikanter om hvem som kan støye mest. Og byens nye studenter
ankommer det høyere utdannelsessystemet for full musikk. I mitt nabolag er det
Vor-, Mittel- und Nachspiel døgnet rundt med musikk for åpne hybelvinduer –
akkompagnert av Isbilen som kjører omkring og spiller sin forrykte versjon av
«Norge Rundt». Og et eller annet sted står det alltid en bil med motoren i
tomgang og en ullen bass dunkende fra CD-spilleren mens sjåføren venter på en
kompis som aldri kommer.
Ved slike
anledninger tenker jeg på Unescos internasjonale musikkråd og den resolusjonen
de vedtok i 1969 der de skrev: «Vi
fordømmer enstemmig den uakseptable krenkelsen av individuell frihet og alles
rett til stillhet gjennom misbruk av innspilt eller kringkastet musikk på
private og offentlige steder». I samme forbindelsen planla de en undersøkelse
som skulle belyse alle sider av saken slik at relevante myndigheter i hele
verden kunne få forslag til tiltak «beregnet på å sette en stopper for dette
misbruket».
Den gangen for førti
år siden var det bare uvettig bruk av grammofon og radio som var problemet. I
dag er de tekniske mulighetene for å plage andre med uønsket musikk
mangedoblet. Og i tillegg er det kommet et nytt psykologisk moment inn i
bildet: Dagens musikkforurensere mener vanligvis at de er i sin fulle rett til
å fylle det offentlige rommet med den musikken de selv liker.
Den amerikanske
forfatteren Garret Keizer som nettopp har utgitt en bok om støy, mener man bør
si til musikkforurenserne at de har rett til å gjøre og høre hva de vil
innenfor privatlivets fire vegger. Men det offentlige rommet har vi alle rett
til, og «ingen har rett til å erobre hele dette rommet, inklusive hele det
akustiske rommet, til egne formål».
Virker ikke det litt
naivt? Keizer har trolig aldri prøvd å framføre dette argumentet for en gruppe
fulle NHH-studenter i en sen nattetime. Og løsningen hans er selvsagt
grunnleggende feil. Stillhet er ikke noe privatpersoner skal krangle seg til.
Musikkforurensning er, som all annen forurensning, et anliggende som krever
offentlig regulering.
«Alles rett til
stillhet» må sikres med tiltak fra «relevante myndigheter». Mente Unescos
internasjonale musikkråd i 1969. Synd at de aldri klarte å få gjennomslag for
dette synspunktet.
