Den Russiske Strykekvartett
Nina Gapanova, alt
Natalya Bolshakova, klaver
Troldsalen
Få takter inne i konserten så vi spørrende på hverandre. Det
hørtes jo granngivelig ut som Borodin ...? Men, viste det seg, det var faktisk
Grieg, strykekvartetten i g-moll, en tøffere, mer kontant Grieg, spillet med
hardt attakk og enormt rytmisk drive. Av de fire kvinnene som sammen utgjør Den
Russiske Strykekvartett.
«Ostranenie» kalte de gamle russiske formalistene det:
kunsten å «gjøre fremmed». Alle høstens konserter på Troldhaugen har for så
vidt siktet mot dette, mot å gjøre Grieg fremmed – og dermed ny – for os. Men
det er ingen tvil om at søndagens Grieg var den mest fremmede av alle dem vi
hittil har møtt. En vesentlig årsak var selve lydbildet: Der vestlige
kammermusikere vanligvis streber etter å samle og homogenisere klangen, går
russerne nærmest i motsatt retning, de insisterer på den enkelte stemmens og
det enkelte instrumentets særtrekk – og konstruerer en sammensatt, djerv og
røff, til tider nesten skinger klang.
Det var spennende å høre Grieg spilt så overbevisende vilt,
så diabolsk annerledes. Men det var faktisk også noe av en øreåpner å få
oppleve russerne på hjemmebane i Tsjaikovskijs strykekvartett i F-dur, op. 22 –
der man plutselig, som i et musikalsk røntgenbilde, hørte hele verkets
musikalske grunnstruktur, alt det som normalt er tildekket av klissethet og
sentimentalitet når vesteuropeere fremfører hans kammermusikk.
Et innblikk i en fremmed musikkultur fikk vi også i Nina
Gapanovas avdeling: Hennes stemme er imponerende og dramatisk, overdådig i
dybden, rumlende av resonans, tungt vibrerende og, når det gjelder
tonedannelse, langt mer bøyelig enn bornerte vestlige sangpedagoger ville
akseptere. Den passet vel ikke helt til Griegs Vannlilje og tilsvarende spede,
nordiske vekster. Men ingen kan nekte for at den var fascinerende fremmedartet.
Musikalsk ostranenie.
