Kommentar, Bergens
Tidende, 26.07.2009
Den store fortellingen om månelandingen hadde alle de elementene som må til for å skape en mediebegivenhet
Hvor var du da
Neil Armstrong satte foten på månen? – spurte en bekjent meg i anledning 40
års-jubileet sist tirsdag. Situasjonen nærmest krevet dette spørsmålet. For
månelandingen var jo nettopp en av disse spektakulære mediebegivenhetene som
får oss til å spørre folk om de var med, om de opplevde det samme som vi, det
store, det avgjørende. Hvor var du da Brå brakk staven? Da prinsesse Diana ble
begravd? Da Neil Armstrong satte foten på månen?
En
mediebegivenhet er en historisk og skjellsettende begivenhet som blir
direktesendt på TV og som fanger en hel nasjons eller en hel verdens
oppmerksomhet – skriver Elihu Katz og Daniel Dayan i boka Media Events (1992)
og bruker nettopp månelandingen som et
kroneksempel. Slike begivenheter kaster en særlig stråleglans over TV-apparatet
og endrer selve TV-opplevelsen, skriver de. Mediebegivenheter gjør det rett og
slett festlig å se TV – ikke fordi de konkrete begivenhetene nødvendigvis er
spesielt festlige i seg selv, men fordi opplevelsen av å følge dem på TV skaper
en oppstemt følelse av festlighet og felleskap.
Ikke alle
direktesendte TV-programmer er i stand til å fremkalle denne følelsen. Det er
tilskuertallet som er det avgjørende, dette at man sitter foran TV-skjermen og
vet at man er del av et enormt fellesskap, at det er uoverskuelig mange andre
som følger samme live-sending – en halv milliard ved månelandingen for
eksempel, to og halv milliard ved prinsesse Dianas begravelse.
Mediebegivenheter
er unike fenomener. De blir planlagt og annonsert i lang tid på forhånd. De er
iscenesatt spesielt for å bli TV-overført. Og selve live-sendingene skaper et
brudd både i TV-kanalenes og i seernes hverdagsrutiner. Mediebegivenheter er
festlig unntak, planlagte avvik fra nyhets- og aktualitetsprogrammenes vanlige
sendeskjema.
Hvor var du da
Neil Armstrong satte foten på månen? – spurte min bekjent. Svaret er: hjemme,
alene. Klokken var tre om natten da det skjedde. Mye mer husker jeg ikke om
selve situasjonen. Derimot husker jeg klart en dag to år tidligere da jeg satt
sammen med noen venner og fulgte en annen festlig, spektakulær mediebegivenhet:
Our World – verdens første direktesendte, internasjonale TV-program, et
EBU-arrangement med bidrag fra 19 land. Programmet ble sendt søndag 25. juni
1967 via satellitt til 31 land og hadde mellom 400 og 700 millioner tilskuere.
Maria Callas sang. Picasso var med. Det var sportsinnslag. Men den egentlige
grunnen til at vi satt så forventningsfullt foran skjermen, var at The Beatles
live-fremførte «All You Need Is Love» som John Lennon hadde skrevet spesielt
til anledningen.
Mediehistorisk
sett var Our World en generalprøve. Den søndagen i 1967 sjekket
TV-institusjonene det tekniske apparatet som to år senere ble brukt slik at en
hel verden kunne følge Neil Armstrongs første skritt på månen. Our World hadde
like mange seere som selve månelandingen. Likevel er det i dag vel knapt andre
enn gamle Beatles-fans som husker nettopp dette programmet. Kanskje fordi det i
realiteten ikke var et skikkelig, sammenhengende TV-program, bare noen løst
sammenføyde innslag. Månelandingen var derimot en klar, overskuelig begivenhet
som passet inn i et slitesterkt mønster.
Kamp, seier og
feiring er ifølge Katz og Dayan tre elementer som må til – enkeltvis eller
sammen – for å skape en mediebegivenhet. Den store mediefortellingen om
månelandingen hadde alle disse elementene. Det startet med USAs og
Sovjetunionens kamp om å oppnå herredømme i rommet. Live-sendingen av
månelandingen markerte resultatet, den amerikanske seieren. Og da astronautene kom
tilbake, ble de feiret i stripevis av TV-programmer.
At Our World
ble glemt og månelandingen ble stående i den kollektive hukommelsen, skyldes
selvsagt at månelandingen var en historisk, skjellsettende bedrift og en god
mediefortelling. Men kanskje husker man nettopp denne begivenheten spesielt
godt fordi det som skulle være begynnelsen til menneskets erobring av rommet, i
ettertid viste seg å være slutten – på en historisk epoke og en dominerende
tenkemåte. I utgangspunktet var månelandingen en triumf for «det moderne
prosjekt», for opplysning, fremskritt, teknologi, men i løpet av de 40 år som
er gått, har prosjektet mistet sin festlige stråleglans, og månelandingen er
blitt forvandlet til et tungt ladet symbol på menneskelig overmot, grenseløs
ekspansjon og hemningsløs teknologiutvikling.
Den
spektakulære sekvensen der Armstrong setter foten på månen og tar sitt berømte
skritt for menneskeheten, var en gang selve høydepunktet av moderne
erobringstrang og teknologioptimisme. I dag virker den merkelig foreldet og
rørende naiv. Like naiv og foreldet som sekvensen fra Our World-programmet der
man ser fire skeive Beatles som sitter i blomstrede silkegevanter og synger
«All You Need Is Love».
