Bergens Tidende, 31.05.2022
Kronos Quartet
David Harrington (fiolin), John Sherba (fiolin), Hank Dutt (bratsj), Sunny Yang (cello)
Håkonshallen
En kveld med ny musikk, virtuost kvartettspill og fryktløs takling av de vanskeligste, tekniske utfordringene
Det var stor stemning og bursdagsfeiring på forskudd da Kronos-kvartetten spilte i Håkonshallen fredag kveld. Kvartetten fyller 50 neste år og det meste av kveldens program var hentet fra bursdagsprosjektet «Fifty for the Future», en samling korte verk skrevet til kvartetten av musikere og samtidskomponister fra hele verden.
Flere av bestillingsverkene er arrangementer eller «oversettelser» av musikk fra andre formater og klangkulturer. Konsertens første nummer var et eksempel i så måte: Indonesiske Peni Candra Rinis «Maduswara» er i utgangspunktet en tradisjonell sang akkompagnert av xylofoner og gonger. I Håkonshallen hørte vi den fremført med David Harringtons fiolin i hovedrollen som den klagende sangerinnen på en bakgrunn av elektroniske naturlyder og korte, rytmiske innslag fra de andre musikerne.
Med «Mishra Pilu» av indiske Aruna Narayan fikk vi en kort, komprimert raga «oversatt» til kvartettformatet – og fikk oppleve cellisten Sunny Yang bankende på instrumentet sitt i rollen som heftig tabla-spiller.
Arrangementene av «Maduswara» og «Mishra Pilu» klarte å overføre de opprinnelige klangbildene til kvartettformatet og gjenskape originalenes uttrykk. Det tredje arrangementet var mer problematisk: Originalutgaven av den amerikanske elektronikamusikeren Jlins «Little Black Book» er et skarpt, kort stykke Chicago footwork – som i Jacob Garchiks arrangement for strykekvartett ble redusert til tunge, rytmiske fraser.
Med serbiske Aleksandra Vrebalovs «My Desert, My Rose» var vi på mer tradisjonell grunn – med et verk som faktisk i utgangspunkter er skrevet for strykekvartett og som i tillegg griper tilbake til 1960-talls-avantgardens forestillinger om «åpne verk»: Hver av de fire musikerne får utlevert en serie tonerekker og må selv bestemme lengden og styrken av tonene. I prinsippet skal hver fremføring da bli unik, men på konserten var det tydelig at de fire Kronos-musikerne hadde spillet dette verket mange ganger før og etter hvert hadde arbeidet seg frem en felles forståelse av hvilken retning musikken skulle ta.
Det siste – og kanskje mest vellykkede – av bursdagsverkene på konserten var «Enthusiasm Strategies», et bølgende raseri av flageoletter og vibratoer i alle fire strykere, signert siste års festspillkomponist, Missy Mazzoli.
Det ble en kveld med ny musikk, overdådig virtuost kvartettspill og fryktløs takling av de vanskeligste tekniske utfordringene.
Og til slutt fikk vi også et gjenhør med noen av Kronos-kvartettens eldre hits: Først Nina Simones versjon av «For All We Know» i et vakkert, barokk-inspirert arrangement. Og etterpå et avsnitt av Terry Rileys «One Earth, One People, One Love» fra Nasa-verket «Sun Rings» (2002) – en lang, syngende cello-fantasi akkompagnert av synth-klanger og lydopptak fra rommet.
Stor applaus. Og som ekstranummer: «Summertime» – slik Janis Joplin sang den i 1969 sammen med Big Brother and The Holding Company.
