Bergenserne er pompøse og brautende, og danskene er runde og trivelige. Det ser i hvert fall slik ut på avstand.
Folk i Vest Agder er åndelig svake og påfaldende motløse –
leser jeg i et gammelt tidsskrift. De mangler dristighet, foretagsomhet og
utholdenhet. De snakker og snakker, men når det blir alvor, og det skal
handles, gir de hurtig opp. De minner på mange måter om befolkningen på
Vestlandet hvor – som kjent – smålighet, misunnelse og sneversyn og en viss
åndelig forkrøpling gjør sig gjeldende på veldig utiltalende måte.
Disse friske karakteristikkene stammer fra et foredrag som brigadelege Carl Arbo holdt i Videnskabsselskabet i Christiania i 1894. Trolig var det ingen av tilhørerne som løftet et øyebryn. Arbo var tidens førende norske antropolog, en anerkjent forsker med stor internasjonal prestisje. Og slike synspunkter var helt vanlige i samfunnsdebatten og i de vitenskapelige miljøene.
Arbos teori var at Norge sør for Trondheim er befolket av to forskjellige raser. Den ene, den norrøne – eller germanske – rasen, er aristokratisk, preget av praktisk sans, dristig initiativ og seig utholdenhet. Den andre er primært karakterisert ved å mangle nettopp disse trekkene. Folk i Agder, på Vestlandet og flere andre steder rundt om i landet er simpelthen bare «annerledes». Med tiden er de ganske visst «blevne Nordmænd som vi», de taler samme språk, de er blonde, og ingen tenker vanligvis på at de opprinnelig var radikalt forskjellige fra den norrøne rasen – «men lever man sammen med dem, vil man dog snart mærke ånds- og charakterforskjellen», sa Arbo. Selv kom han fra Drammen, og hadde som brigadelege i Kristiansand måttet leve sammen med svake, motløse sørlendinger i store deler av sitt voksne liv.
Arbo var raseteoretiker – som de fleste av samtidens antropologer. Om han også var rasist, kan vel diskuteres. Men han forsøkte i det minste å underbygge sine teorier med helt forrykende generaliseringer om bestemte folkegruppers karakter og mentalitet. Det var han ikke ene om den gangen. Og generaliseringer av denne typen er bestemt heller ikke gått av moten siden. Vi møter dem den dag i dag: Svenskene er stive og arrogante. Danskene er runde og blide. Sunnmøringene er gjerrige. Nordlendingene er pratsomme. Bergenserne er brautende og pompøse. Frp-ene er … Innvandrerne er … Muslimene er … Fortsett selv.
Selv om man gjør sitt beste, er det nesten umulig å unngå slike generaliseringer. Noe som skyldes at denne tenkemåten så å si er innebygd i vårt mentale apparat. Vi prøver å forstå alt nytt og annerledes ved å generalisere. Det engelske uttrykket «jump to conclusion» gir en god beskrivelse av fenomenet: Man gjør et par spredte observasjoner og springer deretter rett til konklusjonen – uten å sjekke om tankespringet faktisk holder.
Egentlig burde vi bare betrakte slike hverdagsgeneraliseringer som foreløpige arbeidshypoteser og så teste dem – slik skikkelige forskere gjør det. Er alle sunnmøringer virkelig gjerrige? Er alle bergensere brautende og pompøse? – Vi burde gjøre det, men vi gjør det sjeldent. Den korrekte, saklige veien fra observasjon over hypotese og testing til konklusjon er for langsom og omstendelig. Vi klarer oss med de raske generaliseringene. Og spesielt når det gjelder forholdet til mennesker som er fremmede og annerledes, er generalisering et praktisk redskap – som holder dem på avstand og fastholder dem i rollen som fremmede og annerledes.
Generalisering både skaper og forutsetter avstand. Da Arbo, legen fra Drammen, kom til Kristiansand, opplevde han med en gang «ånds- og charakterforskjellen» mellom seg selv og de sørlandske rekruttene. Han tenkte ikke over at forskjellen kanskje kunne ha å gjøre med den sosiale og følelsesmessige distansen mellom ham og dem, mellom den eldre, høytutdannede offiseren og de unge, uutdannede menige. Hvis han var blitt bedre kjent med dem, ville han kanskje ha sett at de hver især – og hver på sin egen måte – var preget av sosial bakgrunn, oppvekst og bosted, og at de samtidig var personer med helt særegne, individuelle trekk. Han ville kort sagt ha opplevd rekruttene som selvstendige individer – slik vi opplever mennesker vi kjenner godt og har tett, daglig kontakt med. Arbo skjenkte ikke dette en tanke. Å oppheve distansen mellom ham og de andre, ville ha gjort hans verden alt for komplisert. Og gjort det vanskelig å opprettholde forestillingene om de to vesensforskjellige rasene.
