DIA-Teateret:
Hassans Drømmer
Teatergarasjen
Det store, kalde sementgolvet i Teatergarasjen er ikke
likefrem overfylt når DIA-teateret fremfører forestillingen om Hassans Drømmer:
en liten håndfull skuespillere, to tepper, et brett med frukt og vin, et par
musikere borte i et hjørne – det er alt. Ikke mye, men nok til at det kan bli
teater av det. I alle fall en slags teater.
Det unge, multinasjonale DIA-ensemblet forteller et par av
eventyrene fra Tusen og en natt. Opplegget er ukomplisert: En av skuespillerne
deklamerer simpelthen eventyrteksten mens de andre illustrerer ordene med
tablåer, opptrinn og utfyllende dialoger.
Det hele er enkelt og naivt som bildene i en barnebok. Og
når de unge skuespillerne energisk springer over sementgolvet i stadig nye
roller, når de med smittende entusiasme og åpenlys spilleglede fremstiller
basaren og Hassans merkelige opplevelser med den forkledde storvisiren, får de
oss til å huske at noe av teatrets barndom nettopp ligger i basaren, på torvet,
på markedsplassen, blant mennesker som prøver å more andre med akrobatikk,
forkledninger, forvekslinger, fortellinger, vitser.
Vi som lever under bildemedienes stadige
opplevelsesbombardement trenger å bli minnet om denne forhistorien av og til.
Men vi vet jo samtidig godt at den uskyldige tiden er forbi for alltid, og at
vi selv ikke lenger er uskyldige barn. Og derfor er vi vel egentlig heller ikke
det rette publikummet for en forestilling som denne. Vi morer oss naivt over
den enkle fysiske utfoldelsen på scenegolvet. Men vi konstaterer også, blasert,
at den gamle kompliserte muntlige eventyrteksten ikke har fått et overbevisende
scenisk uttrykk, at forestillingen som helhet mangler form og fremdrift, at
mange av skuespillerprestasjonene er for ujevne, at det spilles i litt for
mange og i litt for sprikende stilarter på en og samme gang, osv.
Og først og fremst merker vi at vel er dette teater, en
slags teater, men det er ikke teater av den slags som handler om oss.
