Cecilia Torudd: «Ut på tur, aldri sur!»
DNS, Lille Scene.
Martha er pessimist. Ikke uten grunn: Hun er arbeidsløs og
fraskilt. Hennes voksne sønn er et sosialt tilfelle. Hun har problemer med
overgangsalderen. Den jevnaldrende venninnen Kari ser derimot lyst på livet.
Hun har en god jobb, er lykkelig gift og har nylig blitt bestemor. Sammen med
den noe yngre Ingunn drar Martha og Kari til fjells. Og begynner straks å
krangle.
Opplegget til svenske Cecilia Torudds «Ut på tur, aldri sur!»
høres veldig trist ut, men stykket er faktisk en komedie.
Det er ikke småtterier venninnene krangler om underveis i
fjellheimen. De fleste av kvinnelivets aspekter blir endevendt: forholdet til
foreldre, menn, barn, jobb osv. Og av og til bryter slekt og venner inn i deres
diskusjon via en mobiltelefon som Ingunn har tatt med på turen.
Mest av alt handler det om å forsone seg med alderdommen og
klimakteriet. Man bør akseptere sine rynker, sier Ingunn, de er natur, skjebne.
Ansiktsløftninger er jukseri, som gjør det vanskeligere for alle andre kvinner
å bære denne skjebnen. I løpet av stykket er det dette synspunktet som vinner
fram. Martha innser at hun ikke er den eneste som har problemer. Kari innrømmer
at også hun kjenner klimakteriets kvaler, og at hennes liv for øvrig ikke er så
rosenrødt som det kunne se ut. De beste stundene har hun faktisk på fjellet,
sammen med venninnene.
Et stykke med ganske høye ambisjoner, men altså også en
komedie – som i Arvid Ornes sin oppsetning på DNS spilles med veldig energi og
høyt humør. Mest komisk sprengkraft er det i kollisjonene mellom den
høytflyvende Kari og den jordbundne Martha, effektivt framstillet av Rhine
Skaanes og Wenche Kvamme. Ingunn er umiddelbart noe svakere tegnet og er vel
først og fremst tenkt som springbrett for de to andre, men Marit Voldsæter
framstiller figuren med autoritet og stort komisk talent.
En komedie om et viktig emne, en profesjonell oppsetning,
gode skuespillere. Hva mer kan man ønske seg? Kanskje en litt klarere dramatisk
utvikling. Forestillingen har i perioder et noe oppramsende læreboksagtig preg –
som om forfatteren har villet være helt sikker på å få alle klimakteriets
aspekter med: Uønsket skjeggvekst? Sjekk! Skjedetørrhet? Sjekk! Inkontinens? Sjekk!
osv. Og det er en opplagt fortelleteknisk svakhet at mange av de avgjørende
gjennombrudd i handlingen skal være avhengig av oppringninger på Ingunns
mobiltelefon.
Men den slags problemer glemmer man lett, når Søstrene
Bjørklund synger Den glade Vandrer over høyttaleranlegget.
