Da Mary Miller siste år presenterte sitt første sesongprogram på Den nye opera, snakket hun om å favne bredt og ta hensyn til at det finnes flere forskjellige slags operapublikum og flere forskjellige slags operainteresser. Programmet skulle romme både gammelt og nytt, både det kjente og det mindre kjente, og det skulle også gjerne vise fram kjente verk på nye måter.
Nå er vi midtveis i forløpet. Bak oss ligger en scenisk
versjon av Mozarts Rekviem, en konsertversjon av Wagners Siegfried med Kent
Nagano som dirigent, pluss en oppsetting av Chabriers musikalske spøk L’Etoile.
De neste månedene blir det Debussys Pelléas og Mélisande i Logen i en
kammerversjon, så kommer Händels Xerxes som festspillopera med Stefan Herheim
som regissør, og til sist Rossinis Askepott som sommeropera i slutten av juni.
Så, jo da, så langt ser det ut som om programmet svarer til
Millers beskrivelse fra i fjor – annet ville vel også være rart. Men ser man
nøkternt på saken, er situasjonen ikke helt så idyllisk. At Miller fikk Naganos
Siegfried til Bergen, var et kupp. Og det er fint at hun har fått arrangert en Herheim-oppsettning
i samarbeid med Festspillene. Men sett som helhet har sesongprogrammet hennes et
merkelig halvhjertet preg. Mozarts Rekviem var ikke en operaoppsetting. Konsertversjonen
av Siegfried var en slags generalprøve for Nagano på en oppsetting han skal ha
i Bayerische Staatsoper senere i år. Chabriers L’Etoile var et lite, uvesentlig
divertissement. Og alle oppsettingene, bortsett fra sommeroperaen, er
utenlandske produksjoner som er blitt tilpasset bergenske forhold, først og
fremst ved at det er BFO som spiller og KorVest som synger korpartiene.
At programmet har denne bleke, litt tilfeldige karakteren, henger
sammen med at Den nye opera ikke – slik Miller pleier å si – er et «operakompani». Den nye opera er et «operaselskap», en bedrift som – nå på femte år – driver med
import av enkeltstående operaforestillinger til Bergen. I fjor snakket Miller
om at fordelene ved denne situasjonen. Den nye opera er en fleksibel
organisasjon som opererer med kort planhorisont, sa hun.
Det er ingen tvil om at Den nye opera som organisasjon gir –
og har gitt – Bergenspublikummet mange profesjonelle og kunstnerisk vellykkete
oppsettinger. BFO og koret har fått god operaerfaring gjennom dette arbeidet.
Men dette er ikke en organisasjonsform som skaper et basisensemble. Den skaper
ikke kontinuitet og utvikling fra år til år. Den skaper ikke et repertoar av
forestillinger som kan tas fram og settes opp med jevne mellomrom. Det utvikler
ikke en egen musikalsk og scenisk identitet. Og det er et stort spørsmål om
Miller med programmer som dett skaper det nødvendige grunnlaget for at det med
tiden kan bli et skikkelig operahus i Bergen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar