Historien om en tapt fiolinkonsert

Bergens Tidende, 17.02.2017

      

Fiolinkonserter av Johan Halvorsen og Carl Nielsen

Henning Kraggerud, fiolin

Bjarte Engeset, dirigent

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie

I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urframført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.

I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, siste vår, var musikkviteren Per Dahl på internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en kanadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.

Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urframførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.

Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han så innspilt den for Naxos sammen med Malmø Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.

Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Veldig god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke frisk fiolinfyrverkeri.

Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmø-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet. 

På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære Romanse. Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers. Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs. 

Det uutslukkelige

Bergens Tidende, 11.02.2017

Verk av Beethoven, Tsjaikovskij og Nielsen

Behzod Abduraimov, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med BFO i Grieghallen

Thomas Dausgaard kommer inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken. Og da er orkesteret i gang. Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture. Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang. Det er en sitrende, elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger når hovedtemaet setter inn. Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.

Det er sikkert mange faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen, og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med seg og få det til løfte mektige oppgaver. I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen til en av de helt store konsertene i Grieghallen.

Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist. Den unge, usbekiske pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle klavermastodontene står sentralt. Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske manerene som ofte preger dette repertoaret. I Abduraimovs og BFOs framførelse ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt samspill og dialog mellom klaver og orkester.

    

«Musikk er liv» – sa Carl Nielsen. Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København i 1916: «Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake». Det er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det merkeligste, mest overveldende verket han skrev.

«Det uutslukkelige» var siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning. Under Dausgaards lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne store sammenhenger og skape musikalsk mening. Bedre kan denne symfonien neppe spilles.  

I livets strøm

Bergens Tidende, 03.02.2017

In the Stream of Life: Songs by Sibelius

Chandos

Årets første plate fra BFO

Vi kjenner Jean Sibelius som Finlands store symfoniker. At han også var en produktiv og populær sangkomponist som i sin tid satte musikk til opp mot hundre dikt – det er visst mer eller mindre gått i glemmeboka.

De fleste av sangene hans var enkle, upretensiøse melodier skrevet for sangstemme med klaverakkompagnement. Men en håndfull av dem finnes også i orkesterversjoner, instrumentert av ham selv eller andre. Det er slike versjoner vi nå får høre på årets første utgivelse fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner dirigerer BFO og den engelske bassbarytonen Gerald Finley er solist.

Hovedverket er «In the Stream of Life» – en suite av sju Sibelius-sanger orkestrert av den finske samtidskomponisten Einojuhani Rautavaara (1928-2016). Orkestreringene, som er tilegnet Gerald Finley, følger klaverstemmene tett, «oversetter» dem med enkle midler til det store formatet og får fram noen av de samme kvalitetene som også Sibelius satset på når han selv laget orkesterversjoner – fulltonende, bred klang og livlig slagverk som understreker og understøtter de tekstlige poengene.

Finley er best når Sibelius og Rautavaara spenner opp store orkesterlerreter som bakteppe. Da gir han sangene punch og dramatisk uttrykk. Knapp så overbevisende er han i de mer intime formatene der han demper seg ned og tapper stemmen for klang slik at den av og til blir noe uklar i dybden.

Det er ikke sang alt sammen på denne platen. Vi hører også et par av Sibelius’ kortere orkesterverk. BFOs sterke strykerseksjon spiller en flott, svulmende versjon av hans «Romanse» (op. 42). Og resten av orkestret følger med og framfører to av tonediktene hans, den bredt deklamerende fortellingen om «Pohjolas datter» (Pohjolan tytär) og det finstemte klangeksperimentet «Oceanidene» (Aallottaret).