Årets musikk

Bergens Tidende, 20.12.2011

Platene

C. P. E Bach: Cello Concertos (Virgin). Truls Mørks første plate på tre år. Intenst, hypersensitivt cellospill i «empfindsamer Stil».

Geirr Tveitt: From a Travel Diary (Simax Classics). Fragaria Vesca spiller Tveitts tapte strykekvartett i rekonstruksjon fra NRK-opptak. Musikk som rommer hele spennet fra det vakre til det såre.

Finn Mortensen: Orkesterverk (Simax Classics). Flott orkestermusikk fra den europeiske høymodernismens fremste representant i etterkrigstidens Norge.

Yngve Slettholm: Chamber Music for Saxophone and Percussion (Lawo Classics). En påminnelse om at Kulturrådet nye leder er en av norsk samtidsmusikks mest originale komponister. Vakker musikk som puster rolig og tyst.

Keith Jarrett: Rio (ECM). En munter, inspirert Jarrett lar seg rive med av god stemning på konsert i Rio de Janeiro. Herlig cocktail av jazz og samtidsmusikk.

Darmstadt. Aural Documents Box 1 Composers (Neos). Etterkrigstidens viktigste komponister dirigerer egne verk i live-opptak fra de legendariske konsertene i Darmstadt.  Seks cd-er med musikk på the cutting edge.

Konsertene

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3 (27. januar 2011, Grieghallen). David Zinman dirigerer en av BFOs beste Mahler-tolkninger noensinne.  Tett og klar framførelse med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser.

Leif Ove Andsnes, klaver (30. mars 2011, Grieghallen). Andsnes utfolder hele sin klangkunst i skarpslipte tolkninger av Beethoven, Brahms og Schönberg

Beethovens cellosonater (26-27. mai 2011, Håkonshallen). Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill, en Festspillkonsert som ble belønnet med Kritikerprisen 2011.

Richard Wagner: Siegfried (21. november 2011, Grieghallen). Kent Nagano dirigerer BFO og en gruppe fine internasjonale sangere i imponerende stilsikker konsertframførelse. Wagner-triumf for Den nye Opera.

Fakta på bakken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen (2)

Styreleder Kristin Knudsen fra Opera Bergen er fremdeles (14.12) sint over at jeg for et par uker siden (23.11) roste Den nye Opera for en imponerende, stilsikker konsertversjon av Wagners Siegfried. Så vidt jeg skjønner av et innlegg i Morgenbladet (27.11) er hun også irritert over at anmelderen der borte, Magnus Andersson, roste Den nye Opera og mente at forestillingens høye kunstneriske kvalitet var et sterkt argument mot innvendingene om at Wagners operaer ikke kan eller bør framføres i konsertversjon.

I Knudsens første innlegg til meg (29.11) dreide det seg nettopp om dette – om opera i konsertversjon. Hun framførte der en del estetiske og musikkhistoriske innvendinger mot konsertversjoner av opera generelt og av Wagner spesielt. Dem svarte jeg på i min kommentar (1.12). I det nye innlegget dropper hun sine opprinnelige innvendinger og tar i stedet opp det som var hennes egentlige ærende: Å kritisere Den nye Operas administrasjon og repertoarpolitikk. Men den diskusjonen bør hun ta med andre. Som jeg skrev sist: Jeg har ikke noe ønske om å blande meg inn i den evinnelige krangelen om hvordan opera i Bergen heller burde være organisert. Jeg konstaterer fakta på bakken: I Bergen er det to selskap som driver med opera. Jeg anmelder forestillingene deres når jeg har anledning til det. Og jeg bruker samme kvalitetskriterier uansett om det er Den nye Opera eller Opera Bergen som har produsert forestillingene. 

La meg i øvrig benytte anledningen til å korrigere en liten feil i min siste kommentar: Det var i 1997 – ikke i 1999 – at Opera Bergen hadde en fin konsertframføring av Wagners Flygende Hollender.

Monumentalt

Bergens Tidende, 14.12.2011

Orkesterverk av Ludvig Irgens-Jensen

Bjarte Engeset, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Naxos

Flott nyinnspilling av Irgens-Jensens mest kjente verk

En gang var Ludvig Irgens-Jensen et stort navn i norsk musikkliv. Han var den norske komponisten etter Grieg og Sinding som ble spilt mest her hjemme.  Og han var også ganske kjent i utlandet. På 1930- tallet kunne man høre musikken hans på samme program som verk av Stravinsky og symfonier av Brahms når internasjonale orkestre som New York filharmonikerne ga konsert. Produksjonen hans var ikke stor, og den utenlandske berømmelsen var i realiteten basert på ett enkelt verk, hans Passacaglia for orkester som vant en pris i en internasjonal konkurranse i 1928. I dag er navnet Irgens-Jensen vel ikke glemt, men musikken hans spilles sjeldent i norske konsertsaler. Og det er synd. For som man hører på denne platen, er Passacagliaen og hans Symfoni i d-moll to stykker flott, monumental orkestermusikk skrevet i et personlig farget senromantisk tonespråk. Bjarte Engeset dirigerer det glimrende Bournemouth Symphony Orchestra som spiller verkene med stor, varm orkesterklang. Og med flott punch i messingen.

Grieg og strykerne

Bergens Tidende, 14.12.2011

Grieg: Music For String Orchestra

Bjarte Engeset

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Friske, usentimentale Grieg-tolkninger

Bjarte Engeset er dobbelt plateaktuell i disse ukene. I tillegg til den flotte innspillingen av Irgens-Jensens orkestermusikk med Bournemouth Symphony Orchestra som blir anmeldt i dag, er det utkommet en ny plate i serien med Griegs orkestermusikk som han og Malmø Symphony Orchestra spiller inn for Naxos. Denne gang er det strykermusikken som står for tur – dvs. Griegs egne strykerarrangementer av kjente sanger og klaverstykker. En del av disse versjonene blir vanligvis spilt av kammerensembler, men her får vi dem med full strykerbesetning. Og når hele strykerseksjonen i Malmø-orkestret setter seg i sving, blir det varme og mettet klang i de langsomme stykkene samtidig med at de raske satsene får både tyngde og trøkk – et eksempel i så måte er det avsluttende Trolltog i Den lyriske Suite (op. 54). Høydepunktet på platen er det stykket som i ettertid er blitt det mest kjente av Griegs mange strykerarrangementer: Holberg-suiten – som Engeset og Malmø-strykerne spiller friskt og usentimentalt i relativt raske tempi.

En julegave

Bergens Tidende, 07.12.2011

Lumières. 

Music Of The Enlightenment

harmonia mundi

Opplysende om musikken i opplysningstiden

Opplysningstiden? Det var 1700-tallet, den klare tankes tid, perioden da europeiske filosofer kastet fornuftens kritiske lys på mørk overtro og klasseprivilegier. Sier idéhistorikerne. 

I musikkens verden har begrepet ikke samme, samlende kraft. Musikkhistorikerne snakker ikke om «opplysningstidens musikk» i entall, men heller om «musikken i opplysningstiden» – musikk som selvsagt var preget av hva som skjedde i perioden i øvrig. Opplysningstidens idealer er en viktig del av bakgrunnen for at 1700-tallet trolig ble det århundret i musikkhistorien da de største estetiske omveltningene fant sted.

1700-tallet startet i barokkens regulerte verden med musikk brukt som utsmykking og akkompagnement i kirken og ved hoffet. Da århundret sluttet, var det borgerlige publikum og konsertinstitusjonen etablert, alle den nye tids musikalske genrer og formater var på plass. Og musikken var ikke lenger en beskjeden tjenestepike: Den sto øverst på pallen i kunstartenes hierarki.

Det skjedde så store omveltninger i 1700-tallet at musikkhistorikerne vanligvis plasserer begynnelsen og slutten i to forskjellige kapitler. Med utgivelsen av «Lumiéres» har plateselskapet harmonia mundi så å si opphevet denne inndelingen: Her er en boks med plater som gir et samlet overblikk over hele det turbulente 1700-tallet, 30 cd-er som både fanger alle de sentrale endringene og fastholder kontinuitetene.

Det starter med Couperins og Rameaus cembalomusikk og slutter med Beethovens siste strykekvartetter. Og innimellom hører vi hvordan barokkens konsertform må vike for de virtuose solokonsertene. Vi følger overgangen fra barokkens sinfoniaer til de wienerklassiske symfoniene helt fram til Beethovens niende. Underveis blir triosonaten perfeksjonert. Sonateformen og strykekvartetten dukker opp. Og vi opplever operaens forvandling fra Rameaus «Castor et Pollux» og Glucks «Orfeo ed Euridice» til Mozarts «Figaros bryllup». 

Bach, Händel, Haydn, Mozart og Beethoven har selvsagt hovedrollene i dette forløpet, men platene gir også anledning til å høre musikk av Bach-sønnene, av Vivaldi og av mange andre, kjente så vel som mindre, kjente komponister. Og det er ikke smakebiter vi får. Alt blir belyst med innspillinger av hele verk hentet fra øverste hylle i harmonia mundis rike arkiv – med dirigenter som Philippe Herreweghe, René Jacobs og William Christie, med orkestre som Akademie für alte Musikk Berlin og Freiburger Barockorchester, med Tokyo String Quartet og med en stjernerekke av sangere og instrumentalister.

Kort sagt: En opplysende – og musikalsk imponerende – utgivelse om musikken i opplysningstiden. Den perfekte musikalske julegaven. Som i tillegg er rørende billig. Hele herligheten koster 350 kr.

Sang og lek

Bergens Tidende, 07.12.2011

Contrechant: Music for Clarinet Solo

Reto Bieri, klarinett

ECM New Series

Stilferdig samtidsmusikk for soloklarinett

Overraskende mange av samtidsmusikkens gamle sværvektere har skrevet stykker for soloklarinett. Norske Rolf Borch hadde for eksempel med Helmut Lachenmanns «Dal Niente» på debutplaten sin i 2007. Og her kommer nå en ECM-plate der den fine sveitsiske klarinettisten Reto Bieri spiller stykker av Luciano Berio, Heinz Holliger, Salvatore Sciarrino og Elliott Carter pluss musikk av to yngre komponister, ungarerne Péter Eötvös og Gergely Vajda. En del av titlene henspiller på sang og lek, men bortsett fra Carters «Gra» er musikken verken spesielt lystig eller lekende. Den er tyst, mediterende, ofte med et streif av melankoli. Tross det litt enstonige preget gjemmer det seg likevel mye god musikk på platen. Hovedverket for meg er Sciarrinos alvorlige, inntrengende «Let me die before I wake» der han har gitt avkall på alle tradisjonelle musikalske virkemidler og lar lyden av en enkelt tone og støyen fra instrumentets klapper bygge opp et forunderlig, varlig rom av lyd på grensen til stillhet.    

Eksplosivt vital

Bergens Tidende, 07.12.2011

Beethoven: The Symphonies

Riccardo Chailly

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Ny Beethoven-tolkning som kan måle seg med de beste

Beethoven-tradisjonen i Leipzig går helt tilbake til 1825 da Gewandhausorchester, som det første orkestret i verden, framførte alle 9 symfonier som en samlet syklus. Mange av orkestrets senere sjefsdirigenter har fortsatt med slike samlede framføringer, også på plate. Den siste er Riccardo Chailly. Siden han tiltrådte i 2005, har han bestandig hatt symfoniene på repertoaret. Nå framlegger han resultatet av tolkningsarbeidet i en boks med fem cd-er som også rommer alle Beethovens ouverturer. Chailly nevner at han er inspirert av eldre dirigenter som Toscanini og Karajan og av nyere innspillinger med originalinstrumenter. Men tolkningen er likevel helt hans egen, typisk Chailly – streng, presis, partiturtro og samtidig eksplosivt vital. Han satser på raske tempi og får Gewandhausorchester til å presse de dynamiske kontrastene til det ytterste. Det er ikke noen mørk, grublende Beethoven vi hører her. Musikken klinger ungt og sprekt. I en tolkning som kan måle seg med de beste av de eldre. 

Klassisk jul

Bergens Tidende, 06.12.2011

Snowflakes. A Classical Christmas.

Øystein Baadsvik, tuba

Cantus

Torodd Wiggum, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

BIS

Det er tid for «klassisk» julemusikk. Under platecover med snø og grann og kristtorn lurer svisker fra Händels Messias og Bachs juleoratorium. Eller konserter av Vivaldi, Corelli, Torelli og Telemann. Eller engelsk korsang. Ikke rart at man blitt helt oppstemt når man får tak i «Snowflakes – A Classical Christmas». For her er da i det minste en «klassisk» juleplate som skiller seg en smule ut fra mengden: Populære julesanger, jo visst, men spilt på tuba! Og det er ingen mindre enn selveste tubamesteren Øystein Baadsvik som trakterer det tunge instrumentet akkompagnert av stort symfoniorkester med damekor i bakgrunnen – i sanger som Glade jul, Ave Maria, Deilig er jorden, Mary’s Boy Child og et dusin andre, nye og gamle mellom hverandre. Det corny og kitschy. Det er drivende sentimentalt.  Og skamløst kommersielt. Men likevel. Baadsvik går inn i dette musikalske Disneyland med liv og lyst. Og spiller så vakkert, så melodisk og uttrykksfullt at man bare må gi seg ende over.

Opera og konsert

Musikkommentar, Bergens Tidende, 01.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen

Kristin Knudsen kommenterer min anmeldelse av Wagners «Siegfried» (29.11). At styrelederen i Opera Bergen ikke er begeistret for at jeg utdeler ros for strålende framførelse til Den Nye Opera, kan neppe overraske noen. Jeg skal dog ikke blande meg inn i den bergenske såpeoperaen, men bare komme med en enkelt kommentar om konsertframførelser av opera.

Mener jeg, slik Knudsen antyder, at konsertframførelser generelt er å foretrekke fram for fulle sceniske framførelser? Nei, selvsagt ikke. Men noen ganger kan de fungere som gode alternativer. Konsertframførelser av operaene i Ringen er et eksempel.

Selvsagt drømmer jeg om å få oppleve en full scenisk framførelse av Ringen. Men det er sjeldent muligheten er der. Av praktiske grunner. Og når det av og til skjer, er framførelsen ikke nødvendigvis vellykket. For det har alltid vært vanskelig å realisere Wagners erkeromantiske visjon om det store Gesamtkunstwerk. Wieland Wagner og mange andre viktige regissører forsøkte faktisk å bryte med den gamle tradisjonen ved å avskaffe scenebildene og rekvisittene og den dramatiske gestikk og i stedet la sangerne konsentrere seg om å formidle operaenes psykologiske og mytologiske konfliktstoff med minimale bevegelser i statiske tablåer.

Minimalistiske løsninger har dårlige kår i en tid da internasjonale regissører «moderniserer» og «aktualiserer» enhver opera de får tak i.  Også i Bergen har vi sett en del av dens slags, både fra Den Nye Opera og fra Opera Bergen, oppsetninger der operaene blir «oppdatert» med visuelle effekter og fortellingene brukt som påskudd for enfoldige poenger om dagsaktuelle temaer. På slike betingelser kan konsertversjonene være å foretrekke. Jeg husker for eksempel konsertversjonen av Wagners Hollender i 1997 som en av Opera Bergens mest vellykkede oppsetninger gjennom tidene.