Skravlande steinar

Bergens Tidende Morgen, 30.03.1994

Glenn Erik Haugland: Om desse steinane tala

Hemera, HCD 2905

Ola Jonsmoen såg steinane på ein kyrkjegard i Nord‑Østerdal og gav dei mæle i diktsamlinga «Om desse steinane tala», ein sjenerøs og underfundig norsk pendant til Lee Masters sin antologi om den amerikanske småbyen Spoon River. Seinare brukte Glenn Erik Haugland nokre av Jonsmoen sine dikt i ein timelang komposisjon for songarinne og fem musikarar. Det er dette verket som nå er gitt ut på CD.

Dikta er harde som flint, skarpe og komprimerte, presise og formsikre. Her finn me nøkterne meditasjonar over forspilte liv og melankolske tilbakeblikk på alt for korte lykkestunder. Poenga fell som øksehogg og i kvar tekst vert det opna svimlande perspektiv av grenselaus sorg og glede.

Hauglands komposisjonar er diametralt motsette: formlause, einstonige, pretensiøse; stilen er oppvakt lærarhøgskule‑modernisme – og som det høver seg i desse tider er det òg små innslag av utvatna folketone. Over heile prosjektet kviler det ein klam eim av sjølvgod alvor.

Det kan vere ille nok, men det verste er likevel at Haugland freistar å få dei vakre, korte tekstane til å passe til den langtekkelege musikken: Han klipper dei i filler. Han gjentek tilfeldige ord og linjer. Han lagar umotiverte omkved. Han stokkar heile avsnitt om så det siste, avgjerande poenget plutseleg kjem først. Han klipper resolutt poenget vekk. Osb., osb.

Det er ti dikt på plata. Ingen av dei har kome uskadde gjennom denne prosessen. I dei opphavlege tekstane talte gravsteinane skarpt, konsist, meiningsfylt. Etter møtet med Haugland og hans saks pludrar og skravlar dei som samlivsterapeutar på helgekurs.

Uskyld

Bergens Tidende Morgen, 11.03.1994

Wenche Aukner, sopran

Audun Kayser, klaver

Gro Sandvik, fløyte

Håkonshallen

Man kommer lett til at høres ut som en av avisenes vineksperter, når man forsøker å beskrive stemmer. Allikevel: Wenche Aukners stemme er slank, meget nasal og meget skarpt fokusert. Den har et ungdommelig preg og er tillike velpleiet, med god kontroll i alle registre – en stemmetype som er velegnet til lettere opera, spesielt til de klassiske ungpikerollene, langt vanskeligere er det å forbinde den med lied-genren.

Uansett: Ved konserten i Håkonshallen på tirsdag beveget Aukner sig utvungent og kompetent mellom ytterpolene i liedtradisjonen – fra den store blomstringen hos Mendelssohn og Schumann til tradisjonens Spätlese hos Richard Strauss. Og der var i tillegg fire sanger av spanske Rodrigo, som jo ellers er mest kjent for en sjarmerende gitarkonsert; og en lille pyntelig sangsyklus av Øistein Sommerfeldt – med nydelig fløytespill av Gro Sandvik.

Altså et repertoar som favnet vidt. Likevel hadde man en fornemmelse av at konserten musikalsk sett beveget seg innenfor et temmelig begrenset område. For hos alle disse ulike komponistene hadde Aukner hver gang funnet frem til nettopp de sangene der det fjærlette, det andpustne, det naivt uskyldige eller det naivt kokette sto i sentrum: et repertoarvalg som selvsagt passet veldig bra til hennes stemmetype, men som unektelig gav kvelden et noe enstonig preg, og som i tillegg gav et temmelig rart inntrykk av selve liedgenren – den mest flammende sensuelle av alle 1800 tallets musikalske former.

Audun Kayser akkompagnerte med ro og autoritet, men kanskje av og til noe rutinepreget. Det var steder, bl.a. hos Schumann og Strauss, der litt for mange pianistiske spissfindigheter og nyanser forsvant. Og der tanken gikk til den særlige langrennsteknikken som en gang ble karakterisert slik: Den er ganske effektiv, men det går hardt ut over ungskogen.