En aura av noe fremmed

Bergens Tidende Morgen, 27.01.1996

Verk av Belá Bartók
Håvard Gimse og Helge Kjekshus, klaverer
Tom Vissgren og Terje Viken, slagverk
Espen Lilleslåtten, fiolin
Andràs Ligeti, dirigent
Bergens Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Høyprofesjonel, glansfull fremførelse av Bartóks egensindige musikk.


Det meste av 20-tallets nye musikk ble gammel og kjedelig så snart dissonansenes glasur krakelerte, skriver filosofen Theodor W. Adorno et sted. Og fremhever i samme åndedraget Belá Bartóks musikk som et av de få, markante unntak. Bartóks verk virket eksentriske da de ble oppført første gang, og når man hører dem i dag har de stadig denne eiendommelige «aura av noe fremmed, av noe fundamentalt annerledes». Skriver Adorno med formuleringer som langt på vei sammenfatter hovedinntrykket av torsdagens flotte Bartók mønstring i Grieghallen.

For visst var det imponerende hvor mye dirigenten Andràs Ligeti hadde nådd med orkester og solister, visst var det imponerende hvordan han kvelden igjennom formådde å holde alle gode musikalske krefter samlet og fokusert om tolkningen av denne sterke, egensindige musikken – men det aller mest imponerende var kanskje nettopp dette at han hele tiden, midt i den høyprofesjonelle, glansfulle fremførelse av tre verk fra ulike faser av Bartóks produksjon, formidlet en fornemmelse av musikkens opprinnelige merkverdighet, at han hele tiden fastholdt og profilerte den trassige spenningen mellom sterk kontroll og barbarisk uregjerlighet som ligger i bunnen av all Bartóks musikk.

Han hadde god hjelp underveis, både fra solister og orkester. F.eks. i den turbulente «Konsert for to klaverer og slagverk» der pianistene Håvard Gimse og Helge Kjekshus kastet seg inn i stormens sentrum med ungdommelig styrke og piskende energi, mens Terje Viken og Tom Vissgren forvandlet det enorme slagverksbatteriet til et samstemt og raffinert melodiinstrument.

I forkant av kveldens konsert var mye av interessen, med god grunn, rettet mot nettopp dette store, kompliserte verket. Men vi må ikke glemme at konserten også presenterte orkestrets 1. konsertmester Espen Lilleslåten som solist i en sterk, konsentrert fremførelse av Bartóks vakre ungdomsverk «To Portretter» der vi i de første taktenes åndeløse samspill mellom Lilleslåtten og Valdis Zarins atter en gang ble minnet om hvilken unik kombinasjon av musikalsk talent som for tiden står i spissen for orkestrets strykere.

Og så til avslutning: Konsert for orkester, Bartóks siste verk. Stort, strålende med glansfulle messingkoraler og intrikat fargespill på tvers av orkestrets seksjoner. På overflaten et forsonlig, nesten sjarmerende verk, men i Ligetis røntgentolkning også et verk som endegyldig tar avskjed med den gamle verdens musikk, et verk der noe fremmed, noe «fundamentalt annerledes» er i ferd med å gnage seg gjennom tradisjonens bærende konstruksjoner.

Mye, fortjent applaus fra publikum i salen – anført av tre ganske livlige, bannersvingende representanter for Bartóks lokale fanklubb.

Reiseliv

Bergens Tidende Morgen, 20.01.1996 
Verk av Zoltán Kodály
Dirigent: Andràs Ligeti
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

En vakker kveld med fin kjemi mellom dirigent, orkester og publikum.


Grieghallen sto i reiselivets tegn torsdag kveld. I foajeen presenterte den norske turistnæring seg med store bilder og glorete brosjyrer. Men la det være sagt med en gang: Hinderløp gjennom en halvferdig salgsmesse inngår faktisk ikke i våre forestillinger om en vellykket konsertkveld. Da vi endelig kom oss inn i salen ble det heldigvis slutt med alle fortredeligheter. Vi satte oss godt til rette og dro på opplevelsesmettet tur med Bergens-filharmonikerne til Zoltán Kodálys Ungarn.

Umiddelbart virker det noe hasardiøst å vie en hel kveld til Kodálys musikk. Men vår innfødte guide, dirigenten Andràs Ligeti, hadde al den energien og entusiasmen som kreves for å lykkes med et slikt prosjekt. Og resultatet ble en vakker kveld med fin kjemi mellom dirigent, orkester og publikum, en kveld der vi fikk høre musikk som sjeldent spilles på disse kanter og der vi fikk oppleve helt nye, eksotiske sider av Bergens-filharmonikerne.

På programmet sto ungdomsverket «Sommerkveld» samt to større verk, begge med folkemusikalsk bakgrunn: Galánta dansene (1933) der Kodály arbeider en serie dansemelodier sammen til en stor komposisjon, og Háry János suiten (1926) der han skriver musikalske skjelmsstykker for stort orkester, med fullt slagverk og messing.

I begge hovedverkene er det tale om følelsesfull, nesten teatralsk musikk som Ligeti fikk bergenserne til å spille med inderlighet og stor, deklamerende gestus. Det var tilbakeholdt melankoli i de langsomme satsene, det var elektrisk swung når musikken setter seg i bevegelse, det var virtuos sikkerhet i de lynhurtige, halsbrekkende off-beat passasjene. Og det var vakre soloprestasjoner: F.eks. Nora Taksdals mørke sigøjnerbratsj i Háry János. Eller Lars Kr. Brynildsen som i Galánta-dansene spilte klarinett med så stor og bøyelig tone at man skulle tro han var vokst opp under helt andre himmelstrøk.

Alt i alt: en fornøyelig tur til Ungarn. Vi gleder oss til å møte Ligeti og Harmonien igjen neste torsdag, denne gangen med musikk av Béla Bartók, en av århundrets helt store komponister.