Ved nyttårstid gjør anmelderne status. Hva var årets beste
bøker, hva var de beste platene, de beste filmene, osv? I år gikk anmelderne i den tyske ukeavisen
Die Zeit et skritt videre: De skrev hva de kunne ønske seg av 2012, men også,
og først og fremst, hva de overhodet ikke vil ha mer av. Noe som ga anledning
til mange morsomme og krasse kommentarer.
Kulturskribenten Jens Jenssen slo for eksempel fast at den
klassiske musikkarven i dag er redusert til ganske få navn, og at reduksjonen
ikke stanser der: Av de seirende komponistenes verk er det bare et fåtall som
blir oppført. Mozart skrev 25 klaverkonserter; i konsertsalene hører vi kun
fire-fem stykker. Og hvorfor må vi alltid høre Mendelssohns fiolinkonsert i
e-moll? Han har jo også skrevet en i d-moll. Eller hva med å spille
Tsjaikovskijs strykekvartetter i stedet for hans evinnelige Nøtteknekkersuite?
Avveksling i stedet for svisker – var Jenssens nyttårsønske.
Det er vanskelig å være uenig. Men det spørs hvor mye hold det er i hans
traurige situasjonsbeskrivelse.
Når det gjelder platemarkedet, er det kanskje riktig at
store, internasjonale selskaper av typen Deutsche Grammophon og EMI vanligvis
satser på sikre navn og kjente verk. Men løfter man blikket en smule, ser
bildet helt annerledes ut. I kjølvannet av de siste tiårenes cd-revolusjon har
det vært en veritabel konkurranse mellom de mindre plateselskapene om å finne
fram til oversete komponister og om å komplettere bildet av de kjente
komponistene med utgivelse av deres mindre kjente verk.
Men hva da med repertoaret i konsertsalene? Er det ikke her
en tendens til å velge det kjente og det sikre. For eksempel Beethovens femte?
Joda. Men da vi hørte den i Grieghallen i siste uke, ble den spilt sammen med
Brittens fiolinkonsert – et verk jeg personlig aldri før har hørt framført
live, i en konsertsal. Og hvis man blar gjennom BFOs program for vårens
konserter, er bildet det samme: Mange av verkene fra den sentraleuropeiske kanon
er representert. Selvsagt – annet ville vel også være merkelig. Men de er
nesten hver gang matchet med mindre kjente verk av mindre kjente komponister.
Chopins klaverkonsert nr. 2 sammen med et nytt verk av japanske Toshio
Hosokawa, for eksempel. Eller Bruckners sjette og en klarinettkonsert av Kaija
Saariaho.
Det er mulig at Jens Jenssen har et poeng når det gjelder de
store, internasjonale konsertsalene, at repertoaret faktisk er mer
standardisert der. Men jeg er nå ikke så sikker på det. Jeg har på fornemmelsen
– uten å kunne underbygge det med statistikk – at konsertarrangørene har
betydelig vilje til å trenge ut i alle hjørner og kroker av det musikalske
feltet. Og at dagens konsertprogrammer er langt mer sammensatte enn for 20-30
år siden. Ikke bare i Bergen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar