Anne Reidun Duesund, fløyte
Jarle Rotevatn, piano
Troldsalen
Musikalske forbindelser
De fleste som går på konsert i Bergen kjenner pianisten Jarle Rotevatn. Han sitter ved klaveret overalt der det skjer noe interessant i byens musikkliv. Som regel spiller han en litt tilbaketrukket rolle, han er den lydhøre akkompagnatøren, den urokkelige ankermannen, en sikker medspiller som uanfektet beveger seg fra tradisjonens sentrale repertoar til avantgardens ytterste randsoner.
På søndag var han på ferde igjen, denne gang på Troldhaugen,
og for en gangs skyld i den fremskutte posisjonen som solist, en posisjon han
inntok med profesjonell autoritet. På programmet stod Grieg – naturligvis. Men
ikke tradisjonens fortrolige Grieg, for i Rotevatns imponerende tolkning av
Lyriske Stykker, opus 54, var alt nasjonalromantisk fett skåret vekk. Her var
det hverken nisselue eller lusekofte, men simpelthen musikk, ren og klar musikk
skrevet av en nøktern, moderne komponist: saftig swingende «Ganger» og
«Trolltog», transparent «Klokkeklang», og, kanskje mest forunderlig av det
hele, en krystallklar «Notturno» der man hørte den moderne Grieg bevege seg inn
i det merkelige harmoniske landskapet som Debussy først oppdaget ti år senere.
Slik ble det skapt en logisk musikalsk forbindelse mellom Griegs Norge og
impresjonismens Frankrike, og en forbindelse til konsertens andre hovedverk,
Ravels Sonatine fra 1905 som Rotevatn spilte med samme tørre klarhet og samme
tekniske soliditet.
På denne bakgrunnen måtte ettermiddagens andre solist, den
unge fløytenisten Anne Reidun Duesund, nødvendigvis virke noe blekere. På
hennes del av programmet stod to sonatiner av Sverre Jordan og Henri Dutilleux,
to elskverdige, velklingende, men musikalsk sett temmelig uinteressante verk,
fremført med god formsans og nydelig klang i det dype registeret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar