Den kinesiske fascinasjonen

Bergens Tidende Morgen, 16.08.2002

Giacomo Puccini: Turandot

Irena Mikeviciute (Turandot), Caterina Cellia Costea (Liù), Lee Jeon Won (Calaf)

Balász Kovalik, regi

Dirk Hofacker, scenografi

Thomas Märker, lys

Vest Norges Operas orkester

Bergen Operakor og et barnekor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Interessant oppsetning av Puccinis Turandot på Bergenshus Festning

Det er ungarske Balázs Kovalik som har regissert den Turandot som oppføres på Bergenshus Festning i disse dagene. Og det har han gjort bra. Oppsetningen demonstrerer fin sans både for Puccinis opera og for de dramaturgiske mulighetene i det kjempemessige trapperommet som scenografen Dirk Hofackers har skapt bak Håkonshallen.

Det er spesielt de seremonielle aspektene av historien om Turandot som Kovalik fokuserer på. Den kalde, kinesiske prinsessen som henretter frierne sine på løpende bånd, lever i en hoffverden preget av dystre ritualer og stive prosesjoner. Og inn i dette stramt kontrollerte universet kommer da det fremmede og ustyrlige i form av tartarprinsen Calaf som stikk mot al fornuft forelsker seg i Turandot, beseirer hende og lærer hende hva kjærlighet er.

Dette er et eventyr. Og Kovalik forteller det som et eventyr. Med enkle, klare grep, med spektakulære effekter og med bra utnyttelse av det svartkledde Bergen Operakor og et angelisk barnekor helt i hvitt. Han gjenskaper og kommenterer forestillingen om det helt annerledes, det fremmede, dobbeltheten av grusomhet og overdådig praktutfoldelse, alle disse bildene som preget den gamle, europeiske fascinasjonen av Kina.

Da Puccini døde i 1924 hadde han ennå ikke skrevet ferdig, tredje akt og den siste musikken ble komponert av Franco Alfano på oppdrag av forleggeren Ricordi. Det er en løsning som i ettertid er blitt voldsomt kritisert. Og det forstår man godt når man hører musikken spilt live på Bergenshus. For presis på det stedet hvor Puccini la ned pennen, virker det som om al luft plutselig går ut av balongen. Musikken blir tung, matt. Der Puccini er raffinert og presis, er Alfano pompøs og banal.

Men når oppsetningen mister intensitet og energi her mot slutten, skyldes det selvsagt også at Puccini på sett og vis hadde malt seg opp i et hjørne i tredje akt. Etter en bevegende scene hvor slavinnen Liù ofrer livet sitt for prins Calaf, skal han på ganske kort tid både utviske minnet om Liù og samtidig demonstrere og sannsynliggjøre at den onde, sadistiske Turandot plutselig forvandles til en varm, elskende kvinne. Han klarte det ikke. Alfano klarte det ikke. Og uansett hvor mye fyrverkeri Kovalik brenner av på Håkonshallen, og hvor mye Irena Mikeviciute som Turandot og Lee Jeon Won som Calaf springer opp og ned av Hofackers trapper, så klarer de det ikke heller.

Hvilket også henger sammen med at de to sangerne så å si befinner seg i hver sin musikalske verden. Won er en glimrende dramatisk tenor. Han synger kvelden igjennom med ekte forståelse for den italienske operatradisjonen, og gir en bunnsolid tolkning av Calafs parti som, nesten selvsagt, kulminerer i en kraftfull «Nessun dorma». Kraft og bidd er det også i Mikeviciutes sopran, men hun synger innenfor en østeuropeisk tradisjon som ligger meget fjernt fra Puccinis musikalske univers: Stemmen hennes er stor, men virker samtidig presset, skarp, ofte nesten skinger, og hun synger med et stort, blafrende vibrato som krasjer fælt mot Wons mer kontrollerte, avdempede uttrykk.

Musikalsk sett lider oppsetningen i tillegg av at unge Caterina Cellia Costea ennå ikke har stemmemessig autoritet til å fylle den vanskelige rollen som Liù. De sangerne som fungerte best på premieren, var, bortsett fra Won, den italienske trioen Pietro Masi, Francesco Gianelli og Giuliano di Filippo i rollene som Turandots komisk-demoniske ministre Ping, Pang og Pong. Dessuten bør Bergen Operakor fremheves, ikke bare for en bra scenisk innsats, men også for mange fine musikalske momenter underveis.