Folketone og modernitet

Bergens Tidende, 26.05.2010

« – in folk style»

Trondheimsolistene

2L

Trondheimsolistene mellom gammelt og nytt

På coveret faller en buldrende foss ned mellom bratte fjellsider – som viser seg å være to steinansikter, to sure, gamle troll framstilt i Theodor Kittelsens karakteristiske stil.

Vi er med andre ord i folkeeventyrets land. Så heter Trondheimsolistenes nye plate da også «– in folk style» med referanse til Griegs «I Folketonestil» som sammen med «Kulokk og Stabbelåten» utgjør hans «To nordiske melodier» (op. 63). Begge melodiene er med på platen. I tillegg spiller Trondheimsolistene også en annen gammel Grieg-kjenning: strykerversjonen av Holberg-suiten  (op. 40).

 

Griegs musikk på platen og den norskeste av alle norske bildekunstnere på coveret. Da kan det vel ikke bli mer norsk, mer folkelig, mer eventyrlig?

Vel, så enkelt er det ikke. Ta bare coverbildet. Det stammer fra en serie som Kittelsen laget i 1907 for å feire Sam Eyde og Hydros nye kraftstasjonen ved Rjukan. Det er med andre ord modernitetens framskrittsoptimistiske eventyr som skildres her, historien om mennesket som temmer og nyttiggjør den ville naturen. Øverst i bildet ligger Svelgfoss  kraftstasjon som en lysende katedral og kaster sine triumferende stråler ut over den beseirede verden.

Kittelsens bilde kunne gitt anledning til interessante problematiseringer av den særegne sammenfletningen av nasjonalisme og modernitetsdyrkelse som var en del av bakgrunnen for norsk musikk omkring siste århundreskifte. Men platedesigneren har resolutt fjernet hele kraftstasjonen fra coveret og satt navnet «Trondheimsolistene» inn i stedet ...

Hva er det musikalske poenget med dette grepet? At orkestret er et moderne kraftverk som kaster nytt, strålende lys over de gamle verkene? Neppe. For det er faktisk ikke noen spesiell ny tolkning av Grieg-verkene som Trondheimsolistene presenterer på platen. Ikke at dette i seg selv er noe problem. For eksempel blir Holberg-suiten framført som seg hør og bør – lett og elegant, med profesjonell velpleiet frasering og flott, egal klang. Og alle forsiringene i Air-satsen sitter som et skudd.

Men det er faktisk mer fossekraft i de to siste verkene på platen. I suiten «Abrégé» spiller svenske Emilia Amper både tradisjonelle og nykomponerte stykker på nyckelharpa – og spiller instrumentet og de folkemusikalske grepene inn i en aktuell sammenheng slik at det oppstår interessante forbindelser mellom tradisjonsmusikken og moderne rytmisk musikk.

Platen slutter med et verk som så å si demonstrerer spenningen mellom folketone og modernitet slik den utspilles innenfor en nåtidig musikkinstitusjon: «Diplom» for fele og strykerorkester er et eksamensarbeid fra Norges Musikkhøgskole skrevet av den spreke felespilleren Gjermund Larsen som har klart å skape fin balanse mellom en fri, lekende solostemme og en mer akademisk orkestersats.

Hvalsang

Bergens Tidende, 26.05.2010

Ketil Bjørnstad: «Hvalenes Sang»

Grappa

Slapp framføring av Bjørnstads tonesettinger

«Hvalenes Sang» er skrevet av Ketil Bjørnstad til Vestfold Festspillene i anledning 200-årsjubileet for Svend Foyn, hvalfangeren som oppfant granatharpunen og la grunnen for den industrielle nedslaktningen av hvalene. Bjørnstad  kaller verket et oratorium, men det er i realiteten en serie tonesettinger av dikt og filosofiske tekster – framført av blant andre Bel Cantos Anneli Drecker og Sjøbodkoret dirigert av Olav Næss. Det var sikkert fint å være til stede ved urframføringen i Oseberg Kulturhus siste år. Men det spørs om de medvirkende er tjent med at liveopptaket fra begivenheten nå foreligger på plate. Bjørnstads tonesettinger er melodisk enkle, på grensen til det monotone – det er nå så. Men i tillegg er framføringen ualminnelig slapp, med tung, slepende rytmegruppe, rutinepregete gitarsoloer av Bjørn Charles Dreyer pluss meget ujevne korinnsatser. Eneste lyspunkt:  Det svenske cellofantomet Svante Henryson hvis soloer er så svulstige at det nesten er camp.

Omprogrammering

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.05.2010

I 1999 gikk vi og fryktet for «YK2», den store «år 2000-katastrofen» som ville få alle livsviktige kommunikasjonssystemer til å krasje ved midnattstid nyttårsaften fordi computerne ikke var programmert til å klare overgangen fra 99 til 00.

Som kjent skjedde det overhodet ingenting den kvelden – enten fordi dataingeniørene hadde klart å rette programmeringsfeilene i tide, eller fordi mediene hadde overdrevet problemet. Men årtusenskiftet fikk i det minste noen interessante sideeffekter som krevde betydelig mental omprogrammering. For vi skjønte ganske rask at det ikke lenger gikk an å snakke om 1900-tallet som før. «Dette århundre», «vårt århundre», var umerkelig blitt presset bakover i tid. Og var blitt til «forrige århundre».

Når er du født? I første halvdel av forrige århundre … Det høres faktisk ikke særlig sprekt ut når man er nødt til å svare slik. Og det var mange andre tidsmarkeringer som måtte endres da «dette århundre» forsvant i bakspeilet og ble til «forrige århundre».

Ta for eksempel musikkhistorien. Så sent som i 1999 kunne vi framdeles omtale Schönberg, Berg, Webern og Bartok som samtidskomponister og si at de tilhørte «dette århundre», «vårt århundre». Det går ikke lenger. Musikken deres stammer  fra «første halvdel av forrige århundre». Tidligere sa vi at Beethoven døde «i begynnelsen av forrige århundre». Det er helt feil nå. Etter år 2000 har vi måttet lære å reservere dette uttrykket til folk som Gustav Mahler – som mange av oss nærmest oppfattet som samtidskomponist.

Omprogrammeringen fikk umiddelbart de fleste komponister og deres musikk til å framstå som eldre enn før. Og det lar seg selvsagt ikke nekte at den kronologiske avstanden mellom oss og dem faktisk, ja nødvendigvis, blir større og større som tiden går. Men vårt personlige, opplevelsesmessige forhold til dem og deres musikk endres ikke nødvendigvis fordi vi har måttet foreta disse språklige justeringene. For objektiv, kronologisk tid er nå en gang noe annet enn subjektiv, psykologisk tid.

Det kan gjerne være at Mahler, Schönberg, Bartok osv. nå tilhører «forrige århundre», men de er fremdeles en del av «vår tid», iallfall en del av «min tid». Det samme er Charlie Parker, Miles Davis og Coltrane. Og egentlig gjelder dette også for Beethoven, Schubert, Brahms, osv. – selv om de faktisk levde lenge «før forrige århundreskifte». Det er slik det er: Tiden går. Ubønnhørlig. Men det er ingen tvingende sammenheng mellom klokkens programmering og den indre, personlige programmeringen som avgjør hva som er musikalsk samtid for meg og for deg.

Stjernetreff

Bergens Tidende, 19.05.2010

Metropolitan Opera Gala 1991

25th Anniversary at Lincoln Center

Deutsche Grammophon

Mimrestund for fans

I etter hvert mange år har opera-fans over hele verden tryglet og bedt om å få videoen fra Metropolitan-operaens gallaforestilling i 1991 overført til dvd. Det er nå skjedd. Resultatet er to plater stappfulle med musikk og stjerner: Tredje akt av Rigoletto med Pavarotti og Cheryl Studer; tredje akt av Otello med Plácido Domingo og Mirella Freni; andre akt av Flaggermusen med Anne Sofie von Otter, Hermann Prey og en stjerneparade av syngende gjester i den obligatoriske pausen. Jo da, det var – og er framdeles – en flott forestilling. Men dvd’ene er nok likevel mest for fans – som her kan få sett alt som kunne krype og gå av tidens store stjerner samlet i en og samme forestilling. Musikalsk sett er utbyttet temmelig blandet. For eksempel virker Pavarotti helt desperat og knekker på de høye tonene. Og Domingos Othello er stiv som en pinne. Men Hermann Prey er i det minste i god form og høyt humør. Blant gjestene imponerer Kathleen Battle og en ung, slank Thomas Hampson.

Fra bygg og anleggsbransjen

Bergens Tidende, 19.05.2010

Wagner: Lohengrin

Jonas Kaufmann, Anja Harteros

Kent Nagano, dirigent

Bayerisches Staatsorchester

Decca

Gode sangere og tullet regi

Elsa går omkring i overall; Lohengrin opptrer i grilldress. Hun er i gang med å bygge nytt hus; han kommer tilfeldigvis forbi med en svane under armen og tilbyr å hjelpe henne med sementblanderen. Ikke at han egentlig trengte gjøre det. Hun har om lag femti håndverkere i full sving på byggeplassen. Men så var det alle nazibrunskjortene som av og til kommer og forstyrrer arbeidet ... Vel, vel. Den engelske regissøren Richard Jones har skapt et absurd univers som ikke har mye med Wagners «Lohengrin» å gjøre. Men klarer man å se bort fra alle de stedene der regien hans kolliderer med teksten, er det mye fint å hente på dette opptaket fra München siste år. Sopranen Anja Harteros imponerer som en statelig Elsa med både stor stemmeprakt og scenisk utstråling. Og Jonas Kaufmann ser som vanlig godt ut og synger Lohengrin med rå intensitet og varme i den barytonaktige stemmen.

Bursdagsfeiring

Bergens Tidende, 12.05.2010

In Nativitate Beatae Mariae Virginis

Schola Sanctae Sunnivae

2L

Mariasanger fra 1200-tallets Trondheim

Kanskje jomfru Maria hadde bursdag 8. september? Det var iallfall den dagen man feiret i middelalderen. Og en slik feiring var ikke noen enkel sak.

Det startet med «vesper» i kirken kvelden før. Det var salmesang og det var korte motsvar fra koret. Klokken to om natten var det påen igjen, denne gangen med «matutin», den store nattegudstjenesten, med nye salmer og motsvar pluss tre bibellesninger avbrutt av lengre svar fra koret. Ved soloppgang var det «laudes» med flere salmer og motsvar. Og spredd ut over resten av dagen kom det ytterligere fem slike samlinger.

Hva sang de? En notebok fra domkirken i Nidaros gir noe av svaret. Boka stammer fra slutten av 1200–tallet og endte etter reformasjonen i København der den ble brukt til innbinding av regnskapsbøker på 1600-tallet. Senere er noen av strimlene blitt samlet slik at man i dag har ti sammenhengende noteark med bruddstykker av matutin- og laudes-delene i en Maria-syklus.

Det er dette materialet som nå er spilt inn for plateselskapet 2L – som enda en gang imponerer med utrolig vakker lyd. Vakker lyd kommer det også fra Trondheim-koret Schola Sanctae Sunnivae under ledelse av Anne Kleivset. Man skal nok være ekspert på tidlig kirkemusikk for å avgjøre hvor «autentisk» framføringen er. Enhver framføring av musikk fra denne perioden må nødvendigvis være en fortolkning, en konstruksjon basert på noter som bare antyder melodiens bevegelse i grove trekk uten rytmisk frasering. Men musikken på platen klinger iallfall veldig overbevisende – eller rettere, den klinger nåtidig, tilpasset en nåtidig sensibilitet.

De tretten tidebønnene på platen mangler harmonikk, rytmikk, utvikling – alt hva vi vanligvis forventer oss av musikk. Dette er enkel, enstemmig sang uten musikalsk sentrum, musikk hvis eneste virkemiddel er svevende, bølgende melodier og kontrasten mellom en eller flere solostemmer og et lite kor. Og likevel, nærmest på tross av disse begrensningene, fungerer musikken – som musikk.

Kanskje produsentene har ment at en hel plate med slik musikk blir for mye. Iallfall har noen besluttet å flette en komposisjon av Henning Sommerro, Anne Kleivsets ektefelle, inn mellom tidebønnene. Hans «Maria» var opprinnelig et orgelverk skrevet til et kirkejubileum. Her får vi det transkribert for marimba og annen melodisk perkusjon. De fem korte satsene klinger utmerket, men bryter – ofte temmelig brutalt – den hypnotiske, meditative stemningen i Maria-sangene fra 1200-tallet

Avstanden mellom instrumentene

Bergens Tidende, 05.05.2010

L'Éspace entre nous

Gro Sandvik, fløyte

Stein-Erik Olsen, gitar

Simax Classics

Bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller samtidskomposisjoner for fløyte og gitar

  

Det finnes ikke mye musikk for kombinasjonen fløyte og gitar. Gitarvirtuoser som Carulli, Giuliani og Fürstenau skrev noen duoer på 1800-tallet. I tillegg kom det en del transkripsjoner av populære komposisjoner beregnet til å bli spilt av habile amatører. I det 20. århundre er listen betydelig kortere. Så er da gitar og fløyte heller ikke opplagte samarbeidspartnere. Det er så mye som skiller dem. Den amerikanske komponisten Noel Zahler formulerer det slik: «Det ene instrumentet er laget av tre og strenger, det andre av metall. Det ene må knipses for å produsere lyd; det andre bruker det menneskelige åndedraget for å gjøre oppmerksom på seg selv. Det ene er i stand til å forme lange melodiske linjer, mens det andre i beste fall skaper et flyktig nærvær».

Zahler er representert på den nye Simax-platen der bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller verk for fløyte og gitar skrevet av fire samtidskomponister. Zahlers komposisjon «L'Éspace entre nous» som har gitt platen navn, utforsker nettopp det som skiller, mellomrommet, avstanden mellom gitaren og fløyten – det lavmælt intime mot det hissig utadvendte, slagakkordene mot de strålende trillene osv. Men han har også øre for det som forener de to instrumentene. Det er steder i «L'Éspace» der han demper uttrykket helt ned og lar fløyten og gitaren blande seg slik at man til sist blir i tvil om hvilket instrument man egentlig hører.

Zahlers «L'Éspace» er et stort anlagt, eksperimenterende verk der instrumentene hele tiden presses mot sine grenser. Verket er bestilt av og tilegnet Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen. Det samme er «Oratorium Lacrimae» av russiske Nikita Koshkin. Og her er vi med en gang i en helt annen verden. Eller rettere her er vi tilbake i forrige århundre, for ikke å si i en av 1800-tallets dagligstuer der vi hører en syngende fløyte spille seks små melodier med traust gitarakkompagnement. Elskverdig, høflig. Musikk uten overraskelser.

Da er det mer kraft i Shostakovitsj-eleven Edison Denisovs «Sonate for fløyte og gitar», en velformet, fritonal komposisjon i tre satser med kantede, hårde melodilinjer og et miks av sitater fra ulike typer rytmisk musikk. Og til sist på platen får vi en effektiv «Sonate» signert den amerikanske, nykonservative komponisten Lowel Liebermann.

Det er mange slags musikk på denne platen. Eksperimentalmusikk og nostalgisk tilbakeskuende musikk, modernisme og konservatisme. Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen fortolker det hele med musikalsk profesjonalitet og entusiasme. Og med tydelig kjærlighet til den besværlige fløyte-gitar kombinasjonen.

Slitemerker

Bergens Tidende, 05.05.2010

Leoncavallo: I Medici

Plácido Domingo, Carlos Alvarez

Alberto Veronesi, dirigent

Orchestra e Coro del Maggio Musicale Fiorentino

Deutsche Grammophon

«I Medici» i første plateinnspilling noensinne

En gang på 1870-tallet besluttet Wagner-entusiasten Ruggero Leoncavallo å skape en italiensk pendant til «Ringen», en sammenhengende trilogi av operaer med emner fra den italienske renessansen. Han kalte prosjektet «Crepusculum» med referanse til Wagners «Götterdämmerung». Men klarte bare å fullføre den første operaen, «I Medici». Den har aldri vært innspilt på plate. Men her  kommer den altså, heftig sponset  av store italienske firmaer, i en flott versjon med verismoeksperten Alberto Veronesi som dirigent for et sterkt florentinsk orkester. Pluss mange solide sangere. Hovedrollen som Giuliani Medici synges av Placido Domingo. Stemmen hans har fremdeles kraft og uttrykk, men den begynner å få en litt bjeffende klang og det er tydelige slitemerker i det høye registret. Han burde kanskje gi seg nå av hensyn til ettermælet?

Ett problem, to løsninger

Bergens Tidende, 28.04.2010

Polyphonic Dialogues

Joachim Kwetzinsky, klaver

2L

Svært vellykket plate med musikk av Sjostakovitsj og Sjtjedrin

Bach skrev et preludium og en fuga i hver av dur- og molltonartene. Resultatet ble Das wohltemperierte Klavier, klavermusikkens Gamle Testamente. Sjostakovitsj prøvde samme oppskrift i 1950. Og også han skapte stor musikk – selv om prosjektet på dette tidspunktet egentlig var blitt umulig fordi de gamle toneartene hadde mistet sin bindende kraft. I 1970 kom så Rodion Sjtjedrin med en løsning der Bachs sentraleuropeiske kontrapunktikk spilles ut mot andre musikktradisjoner og så å si oppløses fra innsiden. På den nye platen fra 2L presenterer den unge talentfulle pianisten Joachim Kwetzinsky de to siste stadiene i denne historien ved å la Sjostakovitsj og Sjtjedrins komposisjoner gå i dialog med hverandre. Han har fin sans for de veldig ulike temperamentene som er på spill. Hans Sjostakovitsj er tørr og streng, hans Sjtjedrin løssluppet karnevalesk. Og musikken strømmer hele tiden fritt og uanstrengt. Dette er en svært vellykket plate.

Høytid

Bergens Tidende, 28.04.2010

Johann Sebastian Bach:

Clavierübung III

Kåre Nordstoga, orgel

Lawo

Oppsummering av en epokes musikalske viten

Det er et kvart årtusen siden Bach døde. Men han er like aktuell for det. Det var Bach som etablerte den europeiske musikkens veinett; det var Bach som formulerte de oppgavene alle store komponister kom til å beskjeftige seg med i de følgende århundrene. Hans «wohltemperierte Klavier» ble klavermusikkens Gamle Testamente. Hans Clavierübung III ble noe tilsvarende for orgelmusikken – en oppsummering av en hel epokes erfaringer om kontrapunktisk musikk og om hvordan man formidler den via et av musikkhistoriens mest overveldende instrumenter. På den nye platen går Kåre Nordstoga i nærkamp med dette fryktinngytende verket. Han sitter ved Schnitgerorgelet i St.  Michaelis domkirke i den nederlandske byen Zwolle og forvandler med suveren musikalitet orgelmusikkens gamle testamente til stor, nåtidig kunst. Dette er en plate som maner til høytid. En plate med stor klang og høy himmel.

Rått og flott

Bergens Tidende, 28.04.2010

Ole Bull: Fiolinkonserter

Annar Follesø, fiolin

Ole Kristian Ruud, dirigent

Kringkastingsorkesteret

2L

Tre platepremierer med musikk av Ole Bull

På coveret står Friedrichs vandringsmann og stirrer enda en gang fortapt utover tåkehavet. Et eiendommelig bilde å velge til en plate med musikk av Ole Bull – som jo ikke akkurat var kjent som noe innadvendt menneske, Det er da heller ikke verken tåkeskyer eller grublende melankoli å høre på platen. Til gjengjeld er det tre spretne platepremierer: To fiolinkonserter og en spansk fantasi. Dette er underholdningsmusikk beregnet til å blende 1800-tallets publikum og skape tumulter i konsertsalene, tre lappetepper av smektende melodier, virtuose effekter og billige poenger, fremført med humør og entusiasme av Kringkastingsorkesteret under Ole Kristian Ruud. I rollen som Ole Bull hører vi en sporty og spenstig Annar Follesø som av og til spiller seg helt ut til kanten av sine tekniske ressurser. Det er rått. Det er flott. Og i tillegg får vi «Sæterjentens søndag» og to andre nasjonale svisker.

Lavmælt

Bergens Tidende, 21.04.2010

Henri Dutilleux: D'ombre et de silence

Robert Levin, klaver

ECM New Series

Fransk modernisme mellom fritonale og atonale strømninger

Det er opplest og vedtatt at Olivier Messiaen og Pierre Boulez er de store skikkelsene i fransk musikalsk modernisme. Men egentlig er det jo en tredjemann: Henri Dutilleux – som vi kanskje glemmer fordi han ikke har et så markant program som de to andre. Musikken hans er lavmælt. Og i stadig endring. Han slettet alle verk fra før 1946, og han blir aldri ferdig med å korrigere dem som er igjen. På den nye ECM-platen spiller hans venn, den amerikanske pianisten og tidligmusikkeksperten Robert Levin, en rekke av hans klaverkomposisjoner. Det er en god introduksjon til et særegent musikalsk univers i skjæringspunktet mellom fritonale og atonale strømninger, et sted der europeisk modernisme møter ulike typer rytmisk populærmusikk. Og når man tror at platen er slutt, kommer det – etter en lang pause – seks små stykker sjarmerende bruksmusikk skrevet til diverse radioutsendelser av samme Dutilleux som i tjue år var musikksjef i fransk radio.

Musikkhistoriske dokumenter

Bergens Tidende, 21.04.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFO plateaktuell med orkestermusikk av Johan Halvorsen

Da Norsk Musikkhistorie utkom i 1999, lå det i hvert av bindene to cd’er med musikkeksempler – de fleste hentet fra gamle NRK-opptak ispedd kutt fra glemte LP’er utgitt av Norsk Komponistforening.

Hva om man skulle gjenutgi de fem bindene i dag? Da ville man kunne vise til et langt større utvalg av innspillinger på det vanlige platemarkedet. For cd-revolusjonen har nådd norsk musikkhistorie og spesielt årtiene rundt forrige århundreskifte. Grieg har selvsagt alltid vært representert i platebutikkene. Men de siste årene er det kommet en flom av cd’er med musikk av komponistkollegaer fra samme periode: Sinding, Svendsen, Valen, Alnæs og de siste månedene Ole Olsen, Arvid Kleven og Hjalmar Borgstrøm.

Det fortsetter. For her kommer nå første bind av en serie med Johan Halvorsens orkesterverk innspilt på engelske Chandos av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi.

At det er bergenserne som spiller på platen, er ikke mer en rett og rimelig. For det var i Bergen at Halvorsen slo igjennom som komponist. Kort tid etter ansettelsen som musikksjef på den Nasjonale scene i 1893, skrev han  «Bojarenes inntogsmarsj» som ble et internasjonalt hit – og som eldre generasjoner ennå husker fra Ønskekonserten på NRK. Og det var som kjent også Halvorsen som skrev «Bergensiana» – variasjonene over den nystemte som visst fremdeles framføres når Festspillene starter.

Bojarene er med på platen. Men resten av musikken stammer fra Halvorsens tid som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret i Kristiania. Han kunne skrive i tidens stil, og var leveringsdyktig i de fleste genrer. Høydepunktet på platen er en suite med frisk scenemusikk til Holbergs Mascarade. Det er også en smektende «Andante Religioso» og et arrangement av Ole Bulls «La Mélancholie» med henholdsvis Marianne Thorsen og Melina Mandozzi som fiolinsolist. Hans symfoni nr. 1 fra 1923, det mest ambisiøse verket på platen, demonstrerer derimot hans begrensninger: Her er det mye godt håndverk, men heller ikke mer – en litt trett komposisjon skrevet i en tradisjon som var avgått ved døden femti år tidligere.

Det er fint at enda et stykke norsk musikkhistorie nå er skikkelig dokumentert i en flott, velopplagt tolkning av BFO. På den andre siden ville man gjerne ha hørt bergenserne og Neeme Järvi prøve krefter med et litt mer interessant repertoar.

Et konsertprogram

Bergens Tidende, 24.03.2010

Transformations

Joakim Anselmby, klaver

Sideral

Spennende pianist i problematisk opptak

Dette er en skikkelig recitalplate, tilrettelagt nettopp slik man ønsker et godt konsertprogram skal være. Det starter med Griegs store Ballade (op. 24) og slutter med Debussys vals «La plus que lente» og innimellom kommer to preludier av Rachmaninoff, en polonesefantasi av Chopin og Bartóks klaversonate. Pianisten er svenske Joakim Anselby som er utdannet på Norges musikkhøgskole. Man hører at han er en glimrende musiker som går til verkene med både solid teknikk og en personlig, tydelig oppfattelse av hvordan de bør tolkes. Mer enn dette er det dessverre vanskelig å høre. For opptaket er under all kritikk: Klaveret virker lett ustemt, og det er en eiendommelig klirrende romklang som spesielt forvrenger de kraftige passasjene. Uansett hva som er årsaken, spolerer dette opplevelsen. Forhåpentlig kommer Anselmby snart tilbake med en ny plate i et opptak som yter ham bedre rettferdighet.

Intimt

Bergens Tidende, 24.03.2010

Lieder mit und ohne Worte

Helene Wold, sopran

Vegard Lund, gitar

Lawo

Avdempete liedtolkninger

Lieder fra begynnelsen av 1800-tallet synges i dag vanligvis med klaverakkompagnement, men i sin tid ble mange av dem utgitt i parallellversjoner for gitar, et instrument som hadde sitt store gjennombrudd i nettopp denne perioden. På platen «Lieder mit und ohne Worte» fanger ekteparet Helene Wold og Vegard Lund elegant og musikalsk det intime uttrykket i slike sanger – hun med lys, nesten ungpikeaktig sopran, han med avdempet gitarakkompagnement. Høydepunktet er en dramatisk versjon av Schuberts «Der Wanderer», mens det tekstlige og musikalske materialet ligger på et noe jevnere nivå i sanger skrevet av Ludwig Spohr og de store gitaristene Diabelli og Giuliani. Det er også verk for sologitar på platen, blant annet en omhyggelig, velartikulert tolkning av Giulianis Händelvariasjoner (op. 107) og – min favoritt – en flott utgave av Schuberts «Lob der Tränen» nennsomt transkribert for gitar av Johann Kaspar Mertz.

Treffende

Bergens Tidende, 24.03.2010

Peter Ablinger: Voices and Piano

Kairos

Lieder for talestemme og klaver

Den østerrikske komponisten Peter Ablinger har tatt noen korte lydopptak av berømte personer og skrevet klaversatser som matcher stemmens frasering og karakter. På konserter avspiller man lydopptakene akkompagnert av en pianist. Det høres kanskje fjollet ut. Men disse korte stykkene fungerer faktisk veldig godt – nærmest som en slags lieder for talestemme og klaver. På Kairosplaten er det pianisten Nicolas Hodges som akkompagnerer Brecht, Mao, Sartre, Heidegger og andre kjendiser. Noen ganger ligger han tett opp mot stemmen; andre ganger spiller han en slags kontrapunkt. Noen ganger starter stykket med en liten, selvstendig klaverkomposisjon før stemmen kommer inn; andre ganger er klaverstemmen bare et par slag i diskanten som tydeliggjør fraseringen. Det er 19 stykker på platen. Strategien er forskjellig fra stykke til stykke. Men i hvert av dem klarer Ablinger og Hodges å gi en merkelig treffende, musikalsk karakteristikk av den som taler.

Ni år senere

Bergens Tidende, 24.03.2010

Verk av Gustav Mahler

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende framføring av Mahlers 10. symfoni

Man sier vanligvis at Gustav Mahlers 10. symfoni er «ufullendt». Men den er jo ikke det. Han etterlot seg en komplett, sammenhengende symfoni, rakk bare ikke å instrumentere alle fem satser. Etter hans død har mange forsøkt å etablere en fullt instrumentert, spillbar versjon på grunnlag av de etterlatte papirene. Den amerikanske forsikringsagenten Clinton Carpenter var først ute. Senere kom blant andre engelske Deryck Cooke og russiske Rudolf Barshai. Cooke var spesielt iherdig. Han prøvde fire ganger, og det er hans fjerde forsøk de fleste dirigenter velger i dag. Carpenters versjon er det aldri noen som velger. Bortsett fra Andrew Litton.

Litton hadde Carpenters versjon på programmet i 2001 da han dirigerte BFO for første gang. Det var ikke noen vellykket konsert. Carpenters Mahler virket eiendommelig tung og svulstig, litt som kitschy filmmusikk. I tillegg hadde BFO en meget dårlig dag og klarte aldri å få skikkelig løft i framføringen.

Men nå da? Nå da Litton og BFO tar Carpenters Mahler på programmet igjen? Vel, på konserten i går var det tydelig at BFO er et helt annet orkester enn den gangen for ni år siden – noe som Litton selvsagt har en stor del av æren for. Etter sju år som sjefsdirigent disponerer han i dag over et imponerende samspilt orkester. Det var sammenheng i framføringen, det var blankpussete klanger i messingblåserne, det var sterke strykere og flotte soloinnsatser i treblåserne. Og det var overveldende høy intensitet gjennom alle de åtti minuttene Mahlers 10. varte.  

Men selve verket har jo ikke endret seg siden den gangen i 2001.  Eller har det? Det virket nesten slik. Kanskje det var den solide orkesterinnsatsen som fikk det til å låte bedre denne gangen. I det minste virket Carpenters versjon av Mahlers 10. ganske overbevisende i går – helt fram til de to siste satsene der originalpartituret blir tynnere og Carpenter begynner å ta seg til rette med selvkomponert materiale og innmontering av bruddstykker fra Mahlers tidligere symfonier.

Med denne mastodonten på programmet er det ikke plass til mye annet, bare et kort, musikalsk kuriosum før pausen, en sats av en klaverkvartett komponert på midten av 1870-tallet. Mahler var 15 år da han skrev den – et lite stykke romantisk musikk med klang av Schumann, i går fint framført av BFOs Melina Mandozzi på fiolin, Ilze Klava på bratsj og Agnese Rugevica på cello. Pluss ikke minst en entusiastisk Andrew Litton på klaver

På hjemmebane

Bergens Tidende, 17.03.2010

In the Still of Night

Anna Netrebko og Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Anna Netrebko synger russiske sanger

Siste gang den russiske turbosopranen Anna Netrebko beveget seg utenfor det sentrale operarepertoaret, var i 2008 med platen «Souvenirs» der hun kjørte dampveivals bortover en rekke spinkle østerrikske operettemelodier. Prosjektet var tydeligvis noe marketingsavdelingen i Deutsche Grammophon hadde uttenkt for å pleie hennes store, tysktalende publikum. På den nyeste platen virker hun betydelig mer komfortabel. Så er hun da også både språklig og uttrykksmessig på hjemmebane – med et knippe sanger av Rimskij-Korsakov og Tsjaikovskij opptatt live siste august i Salzburg med stødige Daniel Barenboim ved klaveret. Det er fremdeles vanskelig å forestille seg Netrebko synge lieder i Schuberts eller Schumanns intime format, men i de russiske sangene der det ofte kreves kraftige følelsesuttrykk kommer hennes store stemme og imponerende fraseringskunst helt til sin rett.  

Frisk karakter

Bergens Tidende, 17.03.2010

Beethoven: Klaverkonserter nr. 4 og 5

Till Fellner (klaver), Kent Nagano (dirigent) og Orchestre symphonique de Montreal

ECM

Skaper klarhet og ro

Den østerrikske pianisten Till Fellner spiller bare verk av ganske få komponister. På platene hører vi Bach, Mozart, Beethoven, Schubert og Schumann. I konsertsalen spiller han i tillegg den andre wienerskolen pluss et par samtidskomponister. Han følger med andre ord hovedsporet gjennom den europeiske musikkhistorien. Men det betyr ikke at han er musikalsk konservativ. Hans tolkninger har alltid en frisk, nåtidig karakter – som her hvor det gjelder Beethovens to siste klaverkonserter. Fellner følger musikkens romantiske, frie strøm gjennom alle brå kast. Og bevarer likevel hodet kaldt slik at han får klaverstemmen til å tale med uvanlig klarhet og ro midt i tumultene. Platen er innspilt i 2008 i forbindelse med en konsertturne med Kent Naganos fine Montrealorkester. For tiden er Fellner på nye turneer der han spiller alle Beethovens klaversonater. Det kan det bli spennende plater av.

Storhetsdrømmer

Bergens Tidende, 17.03.2010

Un jour si blanc

François Couturier, klaver

ECM

Innadvendte improvisasjoner

Ifølge den franske pianisten François Couturier er platen tenkt som en spasertur gjennom en ideell verden bebodd av folk som Baudelaire, Rimbaud, Miró, Kandinsky, Klee, Schubert og Bach. Det er med andre ord ganske alvorlige saker, dette. En skikkelig ECM-plate. Men man trenger faktisk ikke ha master-grad i europeisk kulturhistorie for å høre at musikken på platen ikke helt matcher de selvhøytidelige notene i tekstheftet. Couturiers korte improvisasjoner er basert på et nokså begrenset musikalsk materiale og virker både bleke og retningsløse. Og veldig lite kommuniserende. Det er ekkoer av Debussy, det er litt moderne jazzklaver, det er forsiktig flørt med modernistiske dissonanser. Av og til er det noe som klinger interessant, avsnitt der musikken plutselig begynner å røre på seg. Men det meste av tiden sitter Couturier og klimprer innadvendt og selvforelsket. Og drømmer at han er like stor og betydningsfull som forbildene sine.

Funky

Bergens Tidende, 10.03.2010

Truth Be Told

Mark Egan

BHM Productions

Mark Egan rister huset

Tiden går. Det er etter hvert 30 år siden Mark Egan sto i Pat Metheny Group og imponerte verden med forrykende virtuose soloer på fretless el-bass. Siden har han spilt med de fleste store navn i fusion-feltet og vært med på et utall av plater. På den siste av hans plater i eget navn, Truth Be Told, har han samlet fire jevnaldrende musikere med samme musikalske bakgrunn som han selv – saxofonisten Bill Evans, trommeslageren Vinnie Colaiuta, perkusjonisten Roger Squitero og keyboardisten Mitch Forman. Låtmaterialet er på grensen til det spartanske, oftest ikke mer enn en nødtørftig ramme av korte melodiske riffs. Det er den stødige grooven i bunnen det dreier seg om. Det koker og det bobler og det syder fra Egan og slagverkerne. Det kommer lange, skeive utbrudd fra Evans og Forman. Og av og til stiger Egan selv fram av dampene og får huset til å riste med en av sine bustete, funky soloer. At det egentlig er godt voksne herrer som spiller, merker man ikke.

Kuriositeter

Bergens Tidende, 10.03.2010

Suite Latina

Roar Engelberg og Stein-Erik Olsen

PFM

Musikk for panfløyte og gitar

De latinamerikanske gatemusikantene som inntar Torgallmenningen hver sommer, kan få selv de mest hardføre blant oss til å løpe skrikende bort. Men kombinasjonen panfløyte og gitar trenger faktisk ikke låte så ille. Det demonstrerer Roar Engelberg og Stein-Erik Olsen på denne platen der de, fint samstemt, framfører verk av argentinske Máximo Diego Pujol og Astor Piazzolla pluss en suite av den spanske 1600-tallskomponisten Gaspar Sanz. Det er snakk om musikalske kuriositeter, om bearbeidninger og transkripsjoner som, ifølge Engelberg,  noen ganger ligger på grensen av hva som er teknisk mulig på panfløyte.  Likevel klarer han å spille like raskt og flytende som på en tverrfløyte, og han bruker instrumentets markante, hule lyd til å gi musikken farge og karakter med guttural, hes klang i dybden og klagende, bøyelige linjer i høyden. Kanskje ikke en plate man vender tilbake til, men hyggelig så lenge den varer.

Musikk, først og fremst

Bergens Tidende, 03.03.2010

Orkesterverk av Hjalmar Borgstrøm

Simax

Musikk med mer enn historisk interesse

Platene med glemt norsk musikk kommer på løpende bånd for tiden. Denne uken gjelder det musikk av Hjalmar Borgstrøm. Han var en sentral komponist i de første tiårene av 1900-tallet, men etter hans død i 1925 forsvant verkene fra repertoaret. Etter 2000 er de begynt å dukke opp igjen. Simax utga en av Borgstrøms operaer i 2002, og her kommer nå to symfoniske dikt og en fiolinkonsert – tre strenge, litt tørre og veldig formbevisste verk, inspirert av Wagner, Bruckner og Strauss. De tolkes overbevisende av dirigenten Terje Boye Hansen, Norrlandsoperaen Symfoniorkester og fiolinisten Jonas Båtstrand. I tillegg medvirker pianisten Nils Anders Mortensen i et av de symfoniske diktene. At det er snakk om tre stykker programmusikk som litt naivt forsøker å «fremstille» store filosofiske og religiøse temaer genererer egentlig ikke. Dette er først og fremst musikk – musikk med mer enn historisk interesse.

Kontrakten

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.03.2010

Forrige lørdag var jeg på premieren til «Figaros bryllup». Eller var jeg? Jeg skrev iallfall en anmeldelse som sto på trykk i avisen neste dag. Men hadde jeg faktisk fått med meg hele operaen, alle fire akter? Noen lesere lurte så mye på dette at de ringte kulturredaksjonen for å få svar. De hadde nemlig sett at min plass sto tom etter pausen.

Vel, forklaringen er enkel og prosaisk: Jeg byttet plass. Etter pausen satte jeg meg sju rader lenger bak i salen. Og så resten av Figaro, hvert bidige sekund av Kasper Holtens tøysete oppsetning. Jeg fikk også med meg framkallelsene og den obligatoriske, stående Bergensapplausen før jeg sprang av gårde for å skrive anmeldelse.

Men takk for oppmerksomheten! Jeg er ganske rørt over denne uventede interessen for min ringe person. Kanskje jeg burde vifte med et rødt flagg neste gang jeg drister meg til å bytte plass i Grieghallen? På den annen side: Skulle dette egentlig være nødvendig? La meg heller si, en gang for alle: Jeg har aldri noensinne anmeldt en konsert eller en opera jeg ikke har hørt og sett. Og jeg kommer aldri til å gjøre det.

Ikke alle anmeldere har det slik. Jeg skal nøye meg med et berømt, dansk eksempel, historien om Jørgen Leth som en gang tidlig på 1960-tallet anmeldte en stor, internasjonal jazzkonsert i København og blant annet skrev en svært negativ kritikk av Roland Kirks kvartett. Vi som var på konserten, lo rått da vi leste avisen neste dag. For Kirk hadde slett ikke spilt. Det var en lang konsert med mange forsinkelser underveis, og da det ble Kirks tur sist på kvelden, hadde han oppholdt seg så lenge i baren at avdelingen hans måtte avlyses. Leth unnskyldte seg med at avisen hadde tidlig deadline, og at han jo for øvrig hadde hørt Roland Kirk året før. Men anmelderkarrieren hans tok ikke riktig av etter dette.

Det ligger kanskje et poeng i at Jørgen Leth ble dikter, og at han senere også laget eksperimentalfilmer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Diktere kan tillate seg slike eksperimenter. Anmeldere kan ikke det. De har en kontrakt med leserne. Har man ikke vært på den konserten man anmelder – da har man brutt kontrakten, da har man gått over grensen og befinner seg langt inne i fiksjonens verden. Og da hjelper det fint lite at man kanskje har hørt orkestret tidligere, eller at man kjenner verket, dirigenten og solisten fra før og tror man kan forestille seg hvordan konserten var. Den konserten man ikke hørte.

Enhver framføring er unik. Alt blir alltid helt annerledes enn man kunne forvente på forhånd. Og det er nå en gang den konkrete framføringen, det unike, det annerledes, som skal anmeldes – ikke anmelderens fantasier om hva som kunne være skjedd på en konsert der han eller hun ikke var til stede. Leserne forventer – og har krav på å få – en vurdering av hva som faktisk skjedde der og da. Jeg holder min del av den kontrakten. Bare så det er sagt.

Kultivert

Bergens Tidende, 03.03.2010

Jesper Bodilsen
Short Stories For Dreamers

Stunt Records

Nordisk gruppe med uproblematisk, akustisk musikk

Den unge, talentfulle danske bassisten Jesper Bodilsen er ute med en plate under eget navn der han spiller i vekslende kombinasjoner med svenske Ulf Wakenius på diverse gitarer, svenske Peter Asplund på trumpet og flygelhorn og finske Severi Pyysalo på vibrafon og melodica. Ni numre med uproblematisk, akustisk musikk som er lett å like, lett å nynne med på, lett å glemme. Ni numre med enkle, elskverdige improvisasjoner over enkle, elskverdige melodier. Det meste av materialet er skrevet av Bodilsen og Wakenius. Det er bossa nova i luften, det er duft av Django, det er assosiasjoner til fransk populærmusikk på 1930-tallet og til barmusikken på et Hilton-hotell. Alt er veldig, veldig avdempet og veldig, veldig diskret. Fotokunsten på coveret er like kultivert og uinteressant som musikken – som på sin side er så høflig selvutslettende at man knapp merker at platen er slutt.